Grunnlaget for godt resultat i ammekuholdet er levende og friske kalver
(14.11.07) Når kua først er drektig er neste bud å legge til rette for en ukomplisert kalving og videre god helse gjennom riktige stellrutiner og godt miljø.
Av: Kolbjørn Nybø, tidl. spesialrådgiver helse, og Ola Nafstad, Animalia
Død og dødfødsler er obligatoriske registreringer i storfekjøttkontrollen. Dette gir oss en viss pekepinn på den generelle helsetilstand:
- 23 % av besetningene har et totalt tap av kalver (dødfødte + døde) fram til 180 dager på mer enn 15 %.
- 13 % av besetningene har mer enn 15 % dødfødte kalver.
- 7 % av besetningene har en dødelighet på levendefødte kalver fram til 180 dagers alder på mer enn 10 %.
Rapportering av sjukdom i storfekjøttkontrollen er ikke obligatorisk. Vi har derfor ingen systematiske registreringer som belyser sjukdomsforekomst i ammekuproduksjon. Dødfødsler utgjør det største tapet av kalver, mens relativt mange besetninger også har stor dødelighet hos levendefødte kalver. Økonomiske tall knyttet til redusert produksjon ved de vanligste sjukdommene hos ammekalver har vi ikke. Men, vi har erfaringer for at en del besetninger har store sjukdomsproblemer.
Økonomiske konsekvenser av sjukdom og dødelighet hos kalver
Økonomiske tap i forbindelse med død hos ammekalver kan måles direkte som tapt verdi, f. eks. uttrykt ved pris som livdyr etter avvenning. Dersom det ikke kompenseres for død kalv med innkjøp av nye dyr til alternativ anvendelse av fôr og oppstallingsplass, vil tapet av kalven medføre tapt inntjening i ettertid. Sjukdom medfører at dyrets verdi som produksjonsdyr forringes. Dette gir økt fôrforbruk og redusert utnyttelse av plass. Dette kan vise seg ved at okser slaktes for lette eller at de tar opp plass for nye rekrutteringsdyr, samt at deknigsbidraget reduseres p.g.a. økte fôrkostnader. Samme forhold gjør seg gjeldende hos kviger, gjerne i form av sein innkalvingsalder eller små kviger med kalvingsproblemer som følge. I tillegg til alt dette påløper gjerne kostnader til veterinær og medisiner, samt merarbeid ved håndtering av dyr. For å belyse økonomiske forhold ved dødfødsler, sjukdom og seinere kalvedødelighet er vi gjøre bruk av modeller der vi legger inn mest mulige realistiske forutsetninger.
Her er noen eksempler:
- Verdien av en avvendt oksekalv på ca 6 mnd er et relevant økonomisk mål på tapt kalv. Denne ligger i dag på 6 – 7000 kroner. En besetning med 25 kalvinger og 15 % kreperte kalver vil ha et direkte tap på ca 25 000 kroner.
- NRF-kalver som har vært sjuke slaktet mellom 6 og 12 mnd, hadde i gjennomsnitt 32 kg lavere slaktevekt enn friske kalver slaktet ved samme alder (helsekortregistreringer kukontrollen – Helsetjenesten for storfe). Ved gjennomsnittlig daglig tilvekst på 500 g slaktevekt fram til slakting som ung okse, ville denne kalven ta opp fôr og plass 2 mnd lengre enn en frisk kalv. To måneder forlenget framfôringstid med 2 kg kraftfôr per dag (kr 2,80 per FEm) og 5,5 FEm grovfôr per dag (kr 1,10 per FEm) koster kr 699.
- Tapt utnyttelse av plass kan også kostnadsberegnes. Middel dekningsbidrag for oksekjøttproduksjon i Effektivitetskontrollen i TINE Midt-Norge 2002 er ca kr 20,- pr kg slakt (inkl distriktstilskudd sone 2, grunntilskudd, avtale- og KSL-tilskudd, eks. husdyrtilskudd). En okse med tilvekst 500 g/dag har da et dekningsbidrag på ca kr 10 per dag. To måneder forlenget framfôringstid vil dermed legge beslag på en plass med potensiale tilsvarende kr 600.
- Ei kjøttfekvige på 600 kg har et daglig vedlikeholdsbehov på ca 5 FEm. Dersom kviga får 1 FEm kraftfôr til kr 2,80 og resten grovfôr til kr 1,10 pr FEm (variable og faste variable kostnader i grovfôrproduksjon) blir den daglige fôrkostnaden til vedlikehold kr 7,20, dvs. kr 216 per måned kviga går utover potensiell innkalvingsalder.
- Prisen på et enkelt veterinærbesøk med medisiner ligger gjerne på 4- 500 kroner.
Til sammen viser dette at det vil være et betydelig økonomisk potensiale å redusere dødfødsler og sjukdom. Målrettet innsats og evt innleie av kompetanse (f. eks helsetjenetseveterinær) for å forebygge sjukdom vil ofte være svært rentabelt!
Årsaker til og forebyggende tiltak mot kalvingsproblemer og dødfødsler
I flg registreringer i storfekjøttkontrollen utgjør dødfødsler / tap i forbindelse med kalver ca 2/3 av det totale kalvetapet. I tillegg er harde kalvinger sannsynligvis den indirekte årsak til mer enn 50 % av seinere dødelighet (amerikanske undersøkelser).
Egenskaper knyttet til kalvens far
Ved planlegging av avl i buskapen bør en kjenne til egenskapene til faren. Først og fremst for å kunne forutsi størrelsen på kalven, men også for å utelukke arvelige defekter. Inseminasjon med avkomstgranskede okser er sikrest. Nest sikrest er avlsokser med kjent avlsverdi, eventuelt også med kjennskap til størrelse på tidligere avkom. Ved bruk av okser uten kjent avstamning eller erfaringer med størrelse på avkom, har en ingen mulighet til å forutsi oksens eventuelle bidrag til kalvingsvansker eller bærer av uønskede gener. Ved valg av okse, ikke minst til kvigene, må det legges vekt på både rase og den enkelte okses egenskaper.
Egenskaper knyttet til kalvens mor
Kua eller kviga må naturligvis være uten eksteriørmessige trekk som virker negativt inn på kalvinga. Også slike forhold vil påvirkes positivt av systematisk avl. Kvigene må ha nådd en tilstrekkelig størrelse og utvikling ved første kalving. Dette oppnår en først og fremst ved å legge til rette for, og kontrollere, at kviga er i jevn vekst hele oppdrettet. En bør styre etter den respektive rases mål om tilvekst, samt ønsket vekt ved kalving. Sterk fôring mot slutten av drektigheten kan føre til ”innfeite” kviger, med trange fødselsveier og kalvingsvansker som resultat.
Skader som påføres kalven i forbindelse med kalvinga
Langvarige og tunge kalvinger øker sjansene for fødselskomplikasjoner som sirkulasjonssvikt og fostervann i lungene. Videre vil en påkjent kalv ha tungt for å få i seg tilstrekkelige mengder av livsviktig råmelk tidsnok. Den beste forsikring er en oppmerksom røkter som er tilstede og hjelper til med kalvinga, beskytter kalven mot skader fra innredning, mor eller andre kyr, samt sørger for å få i kalven råmelk og plassert den på en tørr og lun plass. Kalvingsmiljø er selvfølgelig også avgjørende. Den nylig utgitte boka ”Hus for Storfe” (Helsetjenesten for Storfe) gir anbefalinger på dette området.
Sjukdomstap seinere i kalveperioden
Sjukdom hos kalv har ofte sammensatt årsaksforhold. Riktig fôring og ernæring er i seg selv en forsikring mot mangeltilstander. Like viktig er det at kalver i godt hold er mer robuste overfor de fleste infeksjoner, enten det er snakk om virus, bakterier eller snyltere. Immunitet og smittepress hører tett sammen. I undersøkelsen som er omtalt i Biff 2002 og Kjøttsamvirket nr 1 og 2 / 03 viste det seg at 52 % av ammende kalver fikk for lite råmelk. I motsetning til det som er vanlig ved melkeproduksjon hvor kalvene settes i enkeltbokser, går kalver i ammekuproduksjon tidlig i lag i større grupper.
Dette gjør at smittsom sjukdom raskere får spre seg. Dersom en stor andel av kalvene i tillegg har utilstrekkelig immunitet, blir ofte konsekvensen at mange kalver kan bli alvorlig sjuke på en gang. De vanligste sjukdommene i ammekuproduksjon er hos de yngste kalvene sjukdomskomplekset navlebetennelse/leddbetennelse/blodforgiftning, diaré hos kalver fra 1-2 uker og oppover, mens lungebetennelser er den vanligste diagnosen hos kalv fra 4-6 ukers alder. Den nyfødte kalven er mottakelig for infeksjoner både via navlen, og før den har fått råmelk, via tarmen.
Mikrober som er tilstede ved navlebetennelse spres ofte med blod og ender opp med blodforgiftning og/eller leddbetennelse. I den omtalte undersøkelsen viste det seg at 27 % av oksekalvene i ammekubesetninger hadde navlebetennelse. Til sammenligning kan det nevnes at hos kvigekalver i melkebesetninger var forekomsten på kun 5 %. Fôringsbetingede diareer er utrivelig, men for ammekalver stort sett ukomplisert. Smittsomme diareer kan imidlertid være alvorligere, spre seg med stor hastighet blant kalvene og sette dem kraftig tilbake.
Prinsipper for råmelkstildeling er også viktig for å forebygge diareer. Smittsom lungebetennelse smitter gjerne fra eldre, friske smittebærer til yngre kalver. Tilstanden har lett for å slå til ved en kombinasjon av stress, høy luftfuktighet og stor dyretetthet.
Sjukdomsforbyggende tiltak hos ammekalver
- Vurder kalvingstidspunkt i forhold til oppstallingsmiljø. Det viktig å tenke på både immunitet, dyretetthet og kalvens oppholdsareal (liggeunderlag/golv og hygiene). Dersom fjøsets fasiliteter ikke ivaretar slike hensyn i tilstrekkelig grad, kan det være aktuelt å flytte kalvingstidspunktet så nært opp til beiteslipp som mulig. Stor dyretetthet, lite skille av dyregrupper, lite ventilasjon/fuktig miljø og lite egnede ligge-/ oppholdsplasser for kalvene disponerer for sjukdom.
- Kalvene må få nok råmelk. Flere tiltak vil bidra til dette. Først og fremst må kyr som ikke har kalvet skilles fra andre kalver, da andre kalver lett vil tømme juret for råmelk før kalving. Dernest er egen strødd kalvingsbinge ideelt. Det er dokumentert at bruk av kalvingsbinge med løs mor er det opplegget som gir kalvene best immunitet. En del røktere garderer seg mot råmelkssvikt ved å gi ammekalver råmelk fra flaske, 2 liter eller mer, like etter kalving. Svaktfødte kalver som ikke drikker selv bør tildeles råmelk med sonde. Veterinær kan gi opplæring på dette.
- Besetninger som plages med navlebetennelse, leddbetennelse og eventuelt blodforgiftning på sine kalver bør ha spesielle rutiner for navle kontroll. Navlen bør underbindes hos den nyfødte kalven og påføres jodsprit 2- 3 ganger per dag inntil navlen er tørr. Dersom det foreligger navlebetennelse (fortykket innvendig navlestreng, ømhet og puss) bør medisinsk behandling vurderes da dette svært ofte er begynnelsen på mer alvorlige tilstander.
- For å forebygge mangeltilstander hos kalven må kyr som får mindre enn 2 kg kraftfôr tildeles 100 gram multitilskudd storfe og geit daglig. Videre skal alle kyr samtidig ha tilgang til saltslikkestein.
- Spredning av smittsom sjukdom må begrenses. Forebyggende tiltak går på raskest mulig å hindre videre smittespredning gjennom å isolere sjuke kalver sammen med mora. Videre, om mulig skille kalvene i mindre grupper i forhold til kalvenes alder.
