Full framfôring eller salg av kalv?

Av: Helge Bonesmo, tidl. spesialrådgiver Region Nord og Asgeir Svendsen fagsjef Storfe

Mye og gode arealer til beiter favoriserer i stor grad økonomien i salg av kalv.

En slik deling av produksjonen har vist seg å være hensiktsmessig for mange i svinekjøttproduksjonen, og spesialisering er i dag like vanlig som kombinert produksjon for svinekjøtt. Noen vil likevel hevde at for kjøttfe vil salg av kalv gi redusert lønnsomhet sammenlignet med full framfôring av alle dyr. Våre regnestykker viser at lønnsomheten ved salg av kalv kan være minst like god som lønnsomheten ved full framfôring.

Lønnsomhet
Ved overgang til salg av kalv frigjøres plass. Dersom en legger til grunn at arealet som ble brukt til sluttfôring av okser og arealet til de kvigene som ikke behøves til rekruttering kan brukes til å øke antall kyr, viser arealkravsberegninger at antall kalvinger kan økes til 150 %, i mange tilfeller kanskje enda mer. Dersom utgangspunktet er en besetning med 30 kalvinger og full framfôring vil sammenligningsbesetningen i spesialisert kalveproduksjon minst kunne ha 45 kalvinger. Ser vi for oss et driftsopplegg hvor 1/3 av kyrne utrangeres hvert år (H1,2 kalver per årsku) vil salgsinntekten ved full framfôring være basert på slakt av 15 okser, 5 kviger og 10 kyr, mens salgsinntekten ved spesialisert vil være salg av 22,5 oksekalver, 7,5 kvigekalver, og slakt av 15 kyr.

Gjeldene prisnotering for kalv/fôringsdyr gir 7.430 kroner pr oksekalv på 330 kg levende vekt og 5.580 kroner for kvigekalv på 310 kg levendevekt og mer enn 50% kjøttfe tung rase. Salgsinntektene ved sammenlignbare besetninger ved full framfôring og spesialisert kalveproduksjon blir dermed nokså like når vi legger til grunn "normalpriser" for okse-, kvige-, og kuslakt (Tabell 1).

Dekningsbidragskalkylene forutsetter 20 daa mer grovfôrareal, beite, ved spesialisert kalveproduksjon enn ved full framfôring. Kravet til FEm grovfôr til vinterfôr vil også være høyere for spesialisert kalveproduksjon med 45 kalvinger enn med 30 kalvinger og full framfôring, men dersom vi tar med i beregningen at det kan brukes grovere grovfôr (0,80 FEm/kgTS eller lavere) i spesialisert kalveproduksjon enn ved full framfôring, vil arealkravet til vinterfôr faktisk være lavere ved spesialisert kalveproduksjon.

Ved full framfôring vil det lønne seg å høste grovfôret tidligere, det kan også der brukes grovt grovfôr til kyr og kviger, men oksen bør ha energirikt grovfôr (0,85 FEm/kg eller høyere) slik at tilveksten blir god ved moderat kraftfôrforbruk. Maksimering av FEm pr daa grovfôrareal ved slått omkring full skyting hos timotei er derfor en god strategi for lønnsomhet ved spesialisert produksjon, mens det vil lønne seg å ha et mer energirikt grovfôr ved sluttfôring av okser. Ved god fôring og produksjonstilpassa grovfôr vil dermed fôrutgiftene ved spesialisert produksjon med 45 kalvinger og full framfôring med 30 kalvinger være nokså like, selv om kraftfôrandel og kvalitet på grovfôr bør være forskjellige.

Tilskudd
Tilskuddsmessig kommer også salg av kalv og full framfôring ved sammenlignbare besetningsstørrelser nokså likt ut. Produksjonstilskuddet blir nesten 30.000 kroner mer ved spesialisert enn ved full framfôring, men ved et distriktstilskudd på 4,05 kr per kg kjøtt vil tilskuddet bli 20.000 kroner høyere i vårt eksempel. Høyere sone for distriktstilskudd vil favorisere full framfôring, mens null i distriktstilskudd vil favorisere salg av kalv. På samme måte vil levering av slakt til spesielt gode priser, for eksempel som "Norsk Kjøttfe", favorisere full framfôring foran spesialisert.

Forholdet i regnestykket være nokså likt enten en besetningen er liten eller stor. Vi har beregnet dekningsbidrag for flere besetningsstørrelser og for totalt dekningsbidrag er det ingen kraftige sprang for noen av produksjonsformene, slik at kurvene i figur 1 blir nokså parallelle. For eksempel vil 14 årskyr (H 17 kalvinger) full framfôring tilsvare spesialisert kalveproduksjon på 19 årskyr (H 23 kalvinger), altså en økning til 135 %, mens 20 årskyr (H 24 kalvinger) full framfôring tilsvarer økonomien i 27,5 årskyr ved salg av kalv (H 33 kalvinger) altså en økning til 138 %.

Økningen i totalt dekningsbidrag ("marginalen") avtar imidlertid for begge produksjonsformene med økende besetningsstørrelse, derfor krumme linjer i figur 1. Dette skyldes i hovedsak nedtrapping i tilskudd per ku med økende kutall men også at arealtilskudd for grovfôr er høyere for de første 200 daa enn resten av arealet. Dersom vi antar et produksjonsopplegg med 1,2 kalver per årsku med distriktstilskudd 4,05 kr per kg kjøtt, vil endringen i totale tillegg med å sette inn ei årsku med tilhørende kalv, kvige, og okse alltid være høyere for full framfôring enn for spesialisert kalveproduksjon.

Endring i produksjonstilskudd ("telletilskudd") ved å sette inn ei ku med tilhørende ungdyr vil også være høyere ved full framfôring enn ved salg kalv inntil taket på 200.000 kr er nådd. Tilskuddsordningene er altså ikke så mye "hokus pokus" i forhold til valg av produksjonsform som enkelte vil ha det til.

Naturgrunnlag og effektivitet
Når "kalkyle-lønnsomhet" og tilskudd ikke entydig er bestemmende for valg av driftsform, hva er da avgjørende? Kjøttproduksjon på storfe er en kompleks produksjon. Oksene, kyrne, kvigene og kalven har varierende behov for fôrsammensetning og – styrke både gjennom året og mellom de ulike gruppen. Det er veksling mellom beite og innefôring av ulike kvaliteter som følge av ulik jordbruksdrift og sesong- og årsvariasjon.

Spesialisering vil i hvert fall kunne ta bort noe av denne kompleksiteten. Generelt er det slik at oksene skal fôres intensivt, mens kyr skal fôres ekstensivt, og at kvigene foringsmessig kommer i ei mellomstilling Dersom en vil unngå å sortere grovfôr (energirikt til okser og grovt til kyr), eller ha en svært ulik kraftfôrtildeling mellom dyregruppene bør en satse på spesialisert produksjon.

Bygningsmessige forhold kan også tilsi spesialisering til salg av kalv; det blir færre dyregrupper, det blir lettere å ha periode med tomt fjøs, og en unngår å ha okser som kan være harde med innredningen.

Det er altså en effektiviseringsgevinst i spesialisering både fôringsmessig og bygningsmessig, dermed kan en også regne med at det blir en mer rasjonell bruk av tid. Den absolutt viktigste årsaken til å velge spesialisert kalv er imidlertid tilgang til beiter. Mye og gode arealer til beiter favoriserer i stor grad økonomien i salg av kalv. Dersom i tillegg kostnadene ved beite er lave samtidig som det kan produseres mer grovfôr i FEm-avling ved senere slått vil fôrkostnadene kanskje kunne reduseres mer enn vi har vist i regnestykket vårt. Vår mening er derfor at det er den driftsformen som gir best tilpassning til naturgrunnlaget og som kan organiseres mest mulig effektivt som gir best total økonomi.

Figur 1.
Totalt DB og tilskudd for ulike besetningsstørrelser ved salg av kalv og ved full framfôring.

Figur 2.
Endring i produksjonstilskudd (eks. driftstilskudd) ved å sette inn ei ekstra ammeku med tilhørende kalv, kvige og eventuell okse for fullframfôring og ved salg av kalv

Tabell 1.
Dekningsbidragskalkyler for sammenlignbare besetningsstørrelser ved salg av kalv og ved full framfôring