Lykkelig som liten

Ragnhild Sjurgard er nytt styremedlem i Nortura. Foto: Nortura

På 420 meter over havet, på brattlendt jord som krever tilleggsvanning for å sikre vinterfôret, driver Ragnhild familiegården i Lom i Gudbrandsdalen. 

Akkurat hvor lenge gården har vært i familiens eie vet de ikke, men det er snakk om mange generasjoner. 

Hun tok selv over gården etter foreldrene i 2015, etter mange år i reiselivsnæringen, som medeier og vertskap på Bessheim Fjellstue sammen med søskenbarnet Kari. 

– Overtakelsen var bare på papiret. I praksis tok jeg over i 2017, forteller Sjurgard. 

At hun skulle ende opp som bonde hjemme på Sjurgard, var alltid i tankene – selv om hun aldri følte seg forpliktet til å ta over. 

– Når du er oppvokst tett på landbruket, kan det gjerne gå begge veier, sier hun. 

For Ragnhild gikk det heldigvis den «rette» veien. Årene som student ved Norges landbrukshøgskole, der hun tok utdanning i økonomi og ressursforvaltning, bidro også til valget. 

Inn i styret 

For Nortura kom Ragnhild for alvor på radaren som stødig copilot og varaordfører under årsmøtet i 2023. Tidligere hadde hun vært årsmøteutsending under pandemien og nestleder i kretsen i Lom. 

– Jeg visste lite om hva det ville si å være varaordfører, og brukte mye tid på å lese meg opp på samvirkeloven og vedtektene for å være godt forberedt, forteller hun. 

Da valgkomiteen tok kontakt og spurte om hun kunne være interessert i en plass i styret, trengte hun betenkningstid. 

– Jeg er oppvokst med samvirketanken – det ligger i ryggraden. Jeg tror vi trenger den tryggheten et samvirke gir oss, som henter egg, kjøtt og melk over hele landet. Men et verv som dette går du ikke inn i uten å tenke deg godt om, sier Sjurgard. 

På årsmøtets andre dag, 10. april, ble hun valgt som nytt styremedlem i bondens selskap – én av ni eiervalgte i et styre på 14 personer. 

La om drifta

80 dekar jord, 50 dekar innmarksbeite, 900 dekar produktiv skog og to setrer utgjør ressursgrunnlaget på gården. I 2023 bygget Ragnhild om det gamle fjøset fra 1968 – fra båsfjøs til løsdrift. Samtidig la hun om fra melkeproduksjon til ammeku, med plass til 15 mordyr. 

– Jeg ville bygge noe som var tilpasset gården, uten altfor store investeringer, leiejord eller innkjøpt fôr. Når jeg først skulle bygge for framtida, ville jeg gjøre det nøkternt nok til å kunne betale det ned – og samtidig ha mulighet til å ha en jobb ved siden av, forklarer hun. 

Hun kaller det en typisk fjellandbruksgård, og baserer seg på å sende kyr og kviger til fjells i sommerhalvåret. NRF-kyrne har hun beholdt som mordyr, og de insemineres hovedsakelig med kjøttferaser. Kalvene går som gourmetkalv til Nortura, innmeldt på 250 kilo. 

– Jeg har en idealistisk tanke om at det kan bli melkeproduksjon her igjen. Derfor inseminerte vi tre av de beste kyrne med NRF. Det ble dessverre okser alle sammen. Så jeg må nok velge kjønnsseparert neste gang, så jeg kan sikre meg kvigekalver, humrer hun. 

Stemmen for de små 

Å være en liten produsent i et konsernstyre med kolleger som har langt større produksjoner, ser Sjurgard som en styrke. 

– Da får det være min jobb å sørge for at vi ikke glemmer alle de små gårdene rundt om i landet – sånne som min, sier hun.