Anette og Stian hevder seg i ROS-Norgestoppen

ROS-toppen: Anette Heggelund-Johansen og Stian Hemmingsen erkjenner at hardt arbeid over tid har gitt resultater – både i ROS og på avregningsprisen. Tekst og foto: Liv Jorunn Denstadli Sagmo

«Det kommer aldri dyr på gården igjen», lovte Stian da han tok over gården etter foreldrene i 2004. Han leide ut jorda og rev gulvene i det gamle fjøset. Gjødselkjelleren ble fylt med sand og stein – bygget skulle bli lager.

– Du kan godt si at jeg ødela fjøset. Og det var jo ikke så lurt, med tanke på at vi senere bestemte oss for å bygge det opp igjen, sier Stian Hemmingsen.

Bonde og brannmann

Det er tirsdag formiddag i starten av juni. Anette og Stian har akkurat flyttet hjem til hovedhuset etter en lang periode på hybelen nede på sauefjøset. Nå gjenstår bare ei søye som skal lamme om noen få dager. En etternøler som ikke «tok seg» i første omgang.

– Men i år har vi har kjøpt inn fjøskamera. Så da kan vi følge med herfra også, forteller Stian fra godstolen i stua.

Der blir han imidlertid ikke sittende lenge. Sommerferien har han brukt opp på lamminga, og snart begynner han i ny jobb som brannkonstabel på Bardufoss lufthavn.

Hjemme på gården er det Anette som er bonden og sjefen i fjøset. Stian har rollen som fôrsjef og altmulig-mann.

God hjelp i gode kolleager

Bernt Mikalsen er rådgiver i Nortura. Han forteller at bøndene på Midtgård, hevder seg i toppen av ROS-analysen i gruppen med over 250 vinterfôra sau.

I fjor leverte Anette og Stian 438 lam til slakt. Gjennomsnittlig slaktevekt var 23,4 kilo, og betydelig over landsgjennomsnittet på 18,9 kilo og region Nord på 19,3 kilo.

I tillegg fikk de kvalitetstilleggene til stjerne- og gourmetlam på 96 prosent av alle lammeslakt.

Bøndene gir mye av æren til Lars Ivar Fause, nå pensjonert småferådgiver i Nortura, som var en viktig støttespiller i oppstarten.

Og slik er generelt stemninga under dette besøket. De skryter ikke, men erkjenner at hardt arbeid over tid har gitt resultater – både i ROS og på avregningsprisen. De trekker også frem det gode fagmiljøet i området som en viktig faktor.

– Folk er hjelpsomme og vil hverandre vel. Her er det ingen som holder gode triks for seg selv. Vi motiveres av å lære av hverandre, sier Stian.

Positive bønder «smittet» Stian

Historien til Stian og Anette begynte som mange andres. De sto ved et veivalg, men valgte opprinnelig bort land bruket. Hun jobbet som frisør og han jobbet i en lengre periode som gruvearbeider på Svalbard. Da Stian etterhvert startet å jobbe i hjembygda på Felleskjøpet Bergeneset, kom han i kontakt med mange positive bønder.

– Jeg snakket mye med bønder i området, og alle var positive. Det smittet over på meg, forteller Stian.

Så da Anette en dag kom hjem fra jobb, klar for nye utfordringer, spurte Stian det store spørsmålet, «har du lyst til å bli sauebonde?», svarte hun ja.

– Jeg byttet bort normal arbeidhverdag, med arbeid hele tida, sier Anette og ler godt.

Heller ikke tidligere Nortura-rådgiver Lars Ivar Fause synes at ideen var «toillat», og laget driftsplan og ga ærlige råd.

– Vi fikk en full gjennomgang. Det beste med alt var egentlig en skikkelig god realitetsorientering. At vi ikke ville tjene penger det første året, og tjene lite penger det andre, sier Stian.

Kopplamstrategi

Ute i fjøset breker de minste kopplammene. De ble tatt av melkefôring dagen før, og lager gjerne litt ekstra spetakkel den første tida etter avvenning. Ellers er fjøset ganske tomt, da sauene er sendt på skogsbeite og noen går på heimebeite rundt gården.

Kopplamstrategien er slik at de tar fra ett lam på trillinger og to lam på firlinger, slik at søya ikke skal gå med mer enn to på beite.

Slik blir det årlig rundt 130 kopplam, som skal gå på hjemme, og er de første som sendes til slakt i uke 33, når prisen er på topp.

God pris: Kopplamstrategien på Midtgård genererer årlig 130 kopplam. Disse går på hjemmebeite hele sommeren og sendes til slakt i uke 33, når prisen er på topp. Foto: Liv Jorunn Denstadli Sagmo

For å gi kopplammene en god start etter fødsel, sørger Anette for at de får råmelk fra mor på første mål, deretter får de råmelk på flaske fra ku eller geit i de fem neste fôringene, totalt 1 liter. Deretter er det over på automat.

– Vi har omtrent null tap på kopplam, forteller Anette og legger til at råmelk kommer fra gode kollegaer i nabolaget, og at geitemelka kommer fra en besetning som er sanert og kontrollert for byllesyke.

Når lammene er fire uker, og veier over 16 kilo, blir de avvent melkefôring. Et valg som får anerkjennende nikk av rådgiveren.

Ingen tørkesomrer med myr

I månedsskifte mai-juni, og så fort det blir grønt i skogen, er det tid for beiteslipp fra Midtgård. Da kjøres de ut med dyrehengeren, 6-7 søyer i hver pulje, slik at de skal samle seg i familiegrupper. Da er det viktig å sjekke at dyra er i god form.

Dyrene går opp mot 550 meter over havet, i et område som er naturlig avgrenset mot Sagaelva, Sagelvvatnet og E6 i retning Bardufoss.

– Det er en slags naturlig innhegning, og vi klarer å gå gjennom hele beiteområdet på omtrent tre timer, forteller Stian.

Beiteområdet er frodig skogsbeite med innslag av noe myr, og ligger rimelig sentralt på Storsteinnes. Dette er også et populært turområde for mosjonister som gjerne går tur med hunden. Dette kan igjen føre til utfordringer med lam som skilles fra søya.

– Noen fordeler har det også. Det hender jo at vi får tips dersom noen har gått seg fast i myra, eller hvis et dyr har blitt halt, sier Anette.

Den frodige skogen og myrene har berget dem fra å få heim små lam i de siste tørkesomrene.

– Det har heldigvis aldri vært slik at vi har fått hjem små lam på grunn av fôrmangel, sier Anette.

Når det kommer til rovdyr har de, bank i bordet, vært lite plaget. Kun et par sesonger har de opplevd større tap, til gaupe på gjennomfart i bygda.

Svarte sauer og hverdagsglede

Elleve blank i kvalitetspoeng, får Anette og Stian i sin ROS-analyse fra Nortura. Dette er ned 0,10 poeng fra året før. Anette er ganske sikker på at hun vet årsaken til at de ikke klatrer helt øverst på ROS-pallen i sin kategori.

– Vi har ti blæsetsauer som «ødelegger» ROS-en. Lammene deres har en tendens til å bli litt «innfeit» og klassifiserer ikke like godt som NKS-en, forteller hun.

Men for bonden er det like mye hverdagsgleden ved de spesielle lammene, det lille krydderet i besetningen, som gir henne motivasjon.

– Det blir jo mye arbeid i lamminga og motivasjonen kan være litt lav innimellom. Men plutselig så er det lamming på en av Blæset-sauene, da stiger stemninga. De er jo så utrolig fine, sier Anette.

Noen av søyene får kanskje også litt spesialbehandling, innrømmer hun. Og forteller om familiefavoritten, åtte år gamle Lakris, som lever sine beste dager som tomsau på hjemmebeite.

– Her er vi nok litt uenige. Jeg mener at dersom vi ikke tjener penger på sauene, så må de bort, sier Stian.

– Men noen må være tante til kopplammene på beite også, argumenterer Anette.

Når det kommer til sau som trekker på feil plass når de er på beite, er imidlertid rollene snudd. Anette mener at slike må sendes med engangsbillett til slakteriet på Målselv. Stian derimot mener det er for dyrt å sjalte ut et dyr som «bare» er plagsomt.

- Vi hadde ei som svømte over Sagelva sikkert 20 ganger i løpet av sesongen. Og vi fikk telefon om det i tide og utide. Da er det jo bare å stille opp og hente, sier Stian.

Plukkslakt og strenge vektgrenser

Selv om lamminga i Nord er omtrent én måned senere enn sør i landet, sanker Anette og Stian som normalt i første halvdel av september. Målet er å levere lam når prisen er best, og samtidig få hjem alle sauene før elgjakta starter.

Både rådgiver Bernt og bøndene på Storsteinnes mener at middnattsola og lyset spiller en viktig rolle på tilveksten.

– Det er lyst hele døgnet, og dyra ligger ikke hele natta når det normalt ville vært mørkt. Da bruker de heller den tida på å spise mer, mener Bernt Mikalsen.

– For hvordan skal de ellers klare å bli slaktemodne på samme tida, spør han retorisk.

Etter sanking starter den nitidige jobben med plukkslakt. Når dyra er hentet hjem, går de rett på fjøset. I fjøset har Anette en treveisdeler som skiller mødre og lam hver for seg. Så sendes søyene ut, og Anette sorterer lammene på nytt. Først på kjønn, deretter på vekt. Her har hun nøye vektmål som hun følger hvert år.

– Værlam skal være 45 kilo og sauelam skal være 42-43 kilo. I tillegg kjenner jeg om de er i godt hold, forteller hun.

For kopplammene er vektgrensen litt lavere. 43 kilo levendevekt for værlam og 40-41 for sauelam. Lam som ikke når vektmålene sine, sendes ut på hjemmebeite og får kraftfôr i tillegg.

– Det er mye logistikk og det er veldig tidkrevende, men det er veldig gøy når vi kan se resultatene til slutt, sier Anette.

Rådgiver Bernt Mikalsen mener at bønder som praktiserer plukkslakt, og som tilpasser seg prisløype og markedet, gjerne er det som skiller de beste bøndene fra andre.

Anette og Stian mener at det er de naturgitte for holdene, altså all leiejorda sentrert rundt gården, som gjør at de kan sortere så grundig.

– For har du ikke jorda rundt gården, blir det plutselig en langt større operasjon, sier Stian.

Klipper tidlig for kjønnsmodne påsettlam

Arbeidet på Midtgård går i faser. Og hver periode har sine gode rutiner. Når Anette har valgt ut påsettlam, blir de satt inn i fjøset før 1. oktober. For å sikre god vekst fram til paring klippes de tidlig.

– Jeg har en teori om at når vi klipper tidlig, spiser de mer for å holde varmen. Da vokser de også bedre og blir kjønnsmodne inn mot paring. Det går fort fra de er lam til de skal bli mor selv, sier hun.

Utvalgskriteriene for påsettlam har de lært av Bernt. Der ønsker de et bredt og hellende kryss, høgstilt, kun to spener, gode bein og et godt eksteriør. God indeks er også et pluss.

Normalt setter de på mellom 60-70 påsettlam hvert år, og bytter ut sauene rundt 6-7 års alder.

– Gammelsøyene har en lei tendens til å bytte ut seg selv. Det kan være jurbetennelse, dårlige tenner eller andre plager, sier Stian.

Inne i fjøset deles alle mordyr i binger etter et nøye system, for å kunne differensiere fôringa. Da står de sammen, ettåringer, toåringer, og voksensau. I tillegg får de tynne dyra i hver kategori en egen binge.

- Og enda verre blir det etter fostertellinga i slutten av februar. Da er det bare Anette som har oversikten, ler Stian.

Styrer produksjonen med fôret

Over kaffekopper og fersk bakst fra lokalbutikken går sauepraten i stua. «Du må huske å spørre om grovfôret» sier Bernt, for han vet nemlig at Anette og Stian tar fôr prøver hvert år. Dette gjør de for å ha kontroll på energien i fôret.

– At sauebønder tar grovfôrprøver er ikke veldig vanlig, og mange vet ikke helt hva de gir til dyra sine, mener rådgiver Bernt.

Stian forteller at mye har forandret seg fra da foreldrene drev med sau.

– Det er mer kunnskap om gras i dag. Før skulle man få mest mulig fôr, fremfor kvalitet. Men det var jo ikke mat, det var vomfyll, mener Stian.

Og mens sauekollegaer i sør gjerne kan ta to og tre slåtter på jordene, er det kun i nyere tid man har gått fra én til to slåtter i dette området.

– Det er jo en avveining. Hvis håslåtten blir veldig sein, risikerer man at man ikke har innmarksbeite til sauene som tas ned fra fjellet, sier Bernt.

I fjor investerte bøndene på Storsteinnes også i ei sprederive, for å få bedre tørke på graset.

– Etter det har vi ikke hatt verken brokk eller listeriose på dyra, og jeg mener at det kan ha en sammenheng, sier Stian.

Og med full kontroll på fôret har de også bedre kontroll på selve produksjonen.

– Det beste fôret gir vi i lamminga, og det dårligste fôret gir vi inn mot paring. Vi har litt utfordringer med høyt lammetall, 2,4 i sauekontrollen, så da forsøker vi å fôre med litt mindre energi for å se om det har noen inn virkning, forteller Anette.

I fjøset hos Anette og Stian har dyrene tilgang på mat hele døgnet. De har fôrmikser og fôrer med minilaster.

– Men etter at vi fikk tak i fôrmikseren har vi gått veldig ned på kraftfôret. Det er tydelig at mikseren gjør noe positivt med fôropptaket, forteller Stian.

Lamming: Fra fødeavdelingen på Midtgård. Sørg for å ha god nok bemanning, spesielt i den aller travleste perioden, slik at du klarer å følge opp alle enkeltindivider. Foto: Anette Heggelund-Johansen

God drift gjennom hele året

Det skal godt gjøres å få med alle detaljer i drifta i en artikkel som dette. Det blir en rask overflatebehandling av et komplekst fag.

Men kanskje kan du ta med deg noen gode råd fra Anette, Stian og rådgiver Bernt, på veien:

Lamming: Sørg for å ha god nok bemanning, spesielt i den aller travleste perioden, slik at du klarer å følge opp alle enkeltindivider.

Beiteslipp: Sørg for at dyra er i god form, før de slippes ut på beite. Slipp dyra på utmark puljevis, for å være sikker på at lammene ikke skilles fra mor. Vurder om du skal ha radiobjeller på noen av dyrene.

Slakting: Tenk igjennom hvordan du kan gjennomføre plukkslakting. Har du mulighet til å ta dyra hjem og veie før de sendes? Forsøk også å levere lam når prisene og etterspørselen fra kundene er på topp.

Paring: Velg rett vær til rett mordyr og lag gjerne to linjer. Ei morlinje og ei kjøttlinje. Bruk en vær som er kåret, med god indeks som «jevner ut» eventuelle lyter i din egen besetning.

Fôring: Ta fôrprøver av grovfôret ditt, og lag deg en oversikt over hvilket fôr som ligger hvor. Det beste fôret gir du i lamminga for å sikre god melkeproduksjon på søya, og det «dårlige» gir du inn mot paring.

Påsettlam: Ta inn påsettlam i fjøset tidlig, og fôr godt for å sikre at de blir kjønnsmodne inn mot paring.

Fostertelling: Når du får resultatene etter fostertelling, del dyrene inn i grupper og differensier fôringa ut ifra antall lam. Ei søye med tre lam trenger naturligvis litt bedre fôr enn ei søye med ett lam.

Så hva er egentlig den store hemmeligheten bak de gode resultatene hos Anette og Stian?

– Det kjedelige svaret er godt arbeid gjennom hele året. Det er ikke én eller to ting, som gir dem gode resultater, avslutter Bernt Mikalsen.