Hvorfor lengdemåling som en del av klassifiseringssystemet for storfe?

Registreringer som benyttes ved objektiv klassifisering med lengdemåling er objektive målinger av slaktet og kjente data om dyret.

Av: Morten Røe, fagsjef Klassifisering

Morten Røe er utdannet sivilagronom fra NLH (1986) med husdyrbruk som hovedfag. Han var lektor ved Storsteigen Landbruksskole før han ble ansatt som konsulent i klassifisering og nedskjæring av slakt i Markedsavdelingen i Norges Kjøtt- og Fleskesentral, nåværende Totalmarked egg og kjøtt, fra 1987. Morten har hele tiden arbeidet med klassifisering og nedskjæring. Morten har jobbet i Animalia siden 1994 og er nå fagsjef Klassifisering.

Artikkelen er hentet fra Kjøttets tilstand 2019, Animalias årlige statusrapport (side 28-33).

System og prinsipper for klassifisering
Et nasjonalt klassifiseringssystem for storfe har vært operativt siden tidlig på 1930-tallet. Prinsippet i systemet er det samme nå som den gangen. Klassen til slaktet fastsettes ut fra kroppsform eller konformasjon som det kalles internasjonalt, en eksteriørbedømmelse av slaktet. Kroppsformen bestemmes ut fra formene på muskulaturen i låret, ryggen og bogen på slaktet.

Det norske feet har i løpet av denne perioden endret seg mye, både vekt- og rasemessig, fra i hovedsak å bestå av melkefe til å få en betydelig andel av kjøttfe. Endringer i sammensetning av dyremateriale forårsaket at det nasjonale systemet ble gradvis påbygd for å kunne dekke de kroppsformene som fantes. I 1996 ble det felles europeiske klassifiseringssystemet EUROP innført i Norge. En fordel med EUROP er at det nettopp dekker alle mulige kroppsformer som forekommer hos storfe. EUROP-systemet er obligatorisk i EU landene. Animalia har et tett faglig samarbeid med EUs klassifiseringskonsulenter når det gjelder drift og opplæring og det gjennomføres jevnlig kalibreringer med blant annet Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Frankrike og Storbritannia.

Samsvar mellom klassifisering og utbytte ved nedskjæring er klassifiseringssystemets endelige mål. Klassifiseringsmetoder har til nå benyttet kroppsform som er en indirekte måte å estimere slaktets utbytteverdi. Lengdemåling innebærer ingen endring i så måte. Det er sterk gjennomsnittlig sammenheng mellom EUROP-systemet og de norske slaktenes utbytteverdi.

Subjektiv kontra objektiv klassifisering?
Subjektiv klassifisering innebærer at en trent og godkjent klassifisør har myndighet til å fastsette slaktets klasse. De gamle systemene i Norge var, i likhet med EUROP-systemet, laget ut fra at klassifisører trenes opp til å fastsette klassene. For å bli en godkjent klassifisør kreves minimum 12 måneders opplæring. Det tar lang tid å bygge opp en skalafølelse, dvs. å vite hvor de ulike klassene og fettgruppene ligger i forhold til hverandre. I tillegg må denne skalaen nivelleres, slik at klassifisøren bruker klassene og fettgruppene riktig. Nivellering av skala er «fersk vare», det må jobbes med det hele tiden.

Fasit for objektive klassifiseringsmetoder er i all hovedsak subjektiv, fastsatt av eksperter. Dette gjelder for alle automatiske klassifiseringsmaskiner som er tatt i bruk når det gjelder storfe. For gris er fasit objektivt fastsatt ved disseksjon. På slakteriet bestemmes kjøttprosent med et GP7-instrument, som kan medføre subjektive målefeil.

Hvorfor skifte klassifiseringsmetode for storfe?
I regelverket for klassifiseringen står det blant annet at «Klassifisering er å sortere slakt i grupper ut fra gjeldende regelverk. Det forutsettes at en til enhver tid benytter det beste klassifiseringssystemet. Regelverket oppdateres ved endringer i markedskrav og ellers ved behov.»

I perioden 2013 til 2019 har Animalia, i samarbeid med teknisk partner Meats as, arbeidet for å objektivisere klassifiseringssystemet for storfe. I januar 2019 ble objektiv klassifisering med lengdemåling innført i Norge for fastsettelse av klasse for storfe. Denne metoden er minst like god som den manuelle klassifiseringen. Metoden vil være stabil over tid og mer robust mot personlige feil. Slaktets klasse blir dermed mer forutsigbar for både produsentene og kjøpere av slakt.

Hva er prinsippene bak objektiv lengdemåling?
Med lengdemåling blir slaktets klasse kalkulert ut fra et matematisk regnestykke - en likning - der data fra Husdyrregisteret og data registrert på slaktet inngår. Fra Husdyrregisteret hentes informasjon om alder i antall dager, kjønn og rase. På slakteriet ble slaktet veid og lengdemålt.

Fasit i det nye systemet er fortsatt subjektiv klasse fastsatt av Animalias klassifiseringskonsulenter. De har bedømt mange slakt med ulike klasser. Deres viktigste funksjon er å fastsette kravene til kjøttfylde i hver klasse. Lengdemålingsdata på over 160 000 storfe i 2018 er brukt for å justere avstandene mellom klassene. Styrken til dette store datamaterialet er at det beskriver variasjon i den norske storfebestanden på en god måte.

K-faktor – forholdet mellom vekt og lengde
K-faktor er et nytt tall som sier noe om forholdet mellom slaktets vekt og lengde. K-faktor er nært beslektet med prinsippet for beregning av BMI hos mennesker.

K-faktor = Slaktevekt/(Lengde*Lengde*Lengde)

K-faktor er et mål for vevstettheten til slaktet, dvs. vekt per volumenhet. Slaktet består av kjøtt, fett og bein. Vevene har ulik tetthet. Vi har følgende gjennomsnittsverdier for kjøtt, fett og bein:

Vevstettheten vil variere på grunn av ulik mengde av de ulike vevstypene, men også på grunn av variasjon i kjøttfylde. Et gjennomsnittlig storfe som består av 67 % kjøtt, 13 % fett og 20 % bein, vil ha en vevstetthet som ligger tett opp til kjøttets tetthet. K-faktor vil derfor være et sterkt uttrykk for slaktets kjøttholdighet. K-faktor kan statistisk beskrive 80 – 90 % av variasjonen i slaktenes klasse. Det klassifisørene er trent opp til å se med sine øyne, i stor grad er det samme som K-faktor beskriver.

Vekt er en naturlig del av slakteoppgjøret. For å kunne beregne K-faktor er det nødvendig å måle slaktets lengde.

Vi har registrert K-faktor verdier mellom 15 og 66. Slakt med høy K-faktor har høy vevstetthet. Lav K-faktor indikerer lav vevstetthet, men det vil også indikere mindre kjøtt – enten i form av en liten skrott eller at slaktet har et stort skrog med forholdsvis lite kjøtt.

For å få en høy K-faktor er det i gjennomsnitt fordel med en høy vekt og kort lengde. I 2019 har vi følgende sammenhenger når det gjelder kategorien Ung okse.

Andre faktorer som påvirker klasse er kjønn, alder og rase. Disse faktorene er med i likningen for å beregne klasse fordi de inneholder nødvendig tilleggsinformasjon for å beskrive slaktets klasse, utover vekt, lengde og k-faktor.

Kjønn og alder
Ved utvikling av likninger for bestemmelse av klasse ble nøyaktigheten bedre ved å inkludere kjønn og alder. Tradisjonelt har disse to variablene vært kategorisert samlet. Vi har 7 kategorier for storfe, og det er utviklet en likning for hver kategori.

Storfe får generelt høyere vekt og større lengde med økende alder. Hanndyr oppnår høyere K-faktor enn hunndyr. Kviger er vesentlig kortere enn Unge okser. Disse to kategoriene har omtrent samme alder. Samtidig har kvigene i gjennomsnitt 90 kg lavere vekt.

Rasegrupper
Rase bidrar med ekstrainformasjon om klasse utover K-faktor, alder og kjønn. Det er derfor viktig også å ha med rase ved beregning av klasse. Det norske husdyrregisteret er unikt i den forstand at man kan bruke dataene direkte i online klassifisering.

Ekstrainformasjonen er knyttet til slaktedyrenes kroppsbygning. Kjøtt-, kombinasjons- og melkefe har stor forskjell i kroppsbygning. Kjøttfeet vil ha store muskler i de muskelgruppene som har høy pris i sluttmarkedet. Kombinasjons- og melkefe vil være preget av at hovedformålet er melkeproduksjon og ha en kroppsbygning i så måte. Ulike formål for den enkelte rase har drevet avlsarbeidet i forskjellige retninger. I tabellen under har vi regnet rasekarakteristika innen de raserene delene av slaktene av Ung okse.

Charolais har de høyeste middel slaktevektene, mens Jersey har de laveste. Jersey har også de korteste slaktene, mens Holstein har de lengste. Limousine har høyest gjennomsnittlig K-faktor. Jersey og Holstein har i snitt den laveste K-faktoren. Limousin har kortest levealder, mens Holstein har den lengste. Middeltallene tyder på at melke- og kombinasjonsfeet har høyere alder ved slakting. Det skyldes til en viss grad at dyrene har lavere slaktevekttilvekst, dvs. slaktevektsøkning i gram per antall levedager.

Limousin har høyest gjennomsnittlig K-faktor. Foto: Animalia / Grethe Ringdal.

I norsk storfeproduksjon er det mange raser. Det finnes også mange krysninger mellom disse rasene. De forskjellige rasene og krysningene er ulikt kjøttsatt. Flere av rasene er lite utbredt og det blir derfor et for lite antall slakt å beregne egen likning utfra. Parallell klassifisering med EUROP og lengdemåling i 2018 ga et stort datamateriale. Dette datamaterialet viste at det var riktig å dele rasene inn i fire rasegrupper, som ble vedtatt av Klassifiseringsutvalget (tabell 5). Hensikten med rasegruppeinndelingen er å gi alle rasene så riktig behandling som mulig. Datainnsamling pågår kontinuerlig og Klassifiseringsutvalget vil vurdere om dagens rasegruppeinndeling er hensiktsmessig.

Rasegruppe 2 er basis rasegruppe, med 0 (null) i rasetillegg ved klasseberegningen. Rasegruppe 3 får ca. ett tilleggspoeng og rasegruppe 4 får to. Rasegruppe 1 får et fradrag på nær 0,5 klasser i forhold til rasegruppe 2. Tillegg og fradrag er beregnede verdier ved utarbeidelse av likningene for klasse.

Resultater og erfaringer etter innføring av objektiv lengdemåling
Målet ved systemendringen var å få et enda bedre samsvar mellom klassifisering og utbytte og en stabil og lik klassifisering ved alle slakterier. Per oktober 2019 ligger gjennomsnittet 0,10 klasser under gjennomsnittet for 2018. Det innebærer at 10 av 100 slakt oppnår i gjennomsnitt en klasse lavere resultat. Det er eldre hunndyr som i gjennomsnitt går noe ned i klasse sammenliknet med i fjor. Kategoriene for unge dyr som Kalv, Ung okse og Kvige går i gjennomsnitt noe opp i klasse. I tillegg ser vi at færre slakt oppnår de høyeste klassene, dvs. de høyeste U og alle E klassene i EUROP-systemet.

Det er for tidlig å trekke sikre konklusjoner rundt hvorfor dette skjer. En ny, grundig evaluering foretas høsten 2019.

Alle systemer for klassifisering vil kunne medføre feilklassifisering av enkelte slakt. Dette gjelder også lengdemålingssystemet for storfe. Både den gamle og den nye metoden innebærer over- og undervurderinger av slaktene, men på ulik måte. I subjektive systemer vil avvikene kunne variere fra en dag til neste og forskjeller forekomme mellom slakterier og klassifisører. Ved lengdemåling vil feilene ligge i at likningen som brukes kan gi systematiske utslag, men disse vil ikke variere med tid og sted, forutsatt at systemet brukes på korrekt måte. Med den gamle metoden var det mulig for slakteriene å gi for høye klasser uten at dette lot seg etterprøve. Det var ikke mulig å kontrollere at avgjørelsen var korrekt.

Et system basert på registrerte data gir dokumentasjon for beslutningen som er tatt. Etterprøvbarheten er blitt meget god med det nye systemet både fordi det registreres mer data og at det blir tatt bilde av alle slaktene.

Et hovedmål for klassifiseringssystemet er lik klassifisering over hele landet til enhver tid. Objektiv klassifisering med lengdemåling vil kunne innfri dette målet. Objektivt system vil bidra til reduserte opplærings- og etterutdanningskostnader for slakteriene. Animalia som systemutvikler og Meats som teknisk partner får en viktigere rolle i den daglige driften av systemene. Animalia vil følge opp slakteriene for å sikre korrekt bruk av systemet.

KILDER:

• Regelverket for klassifisering av slakt, Klassifiseringshåndboken, animalia.no
• EU reguleringer No 1208/81, No 2930/81 og No 1026/91
• Animalia sin slakt-/statistikkdatabase.
• Animalia sin billeddatabase over storfeslakt i Norge
• Slaktestatistikk, storfe, animalia.no
• Klassifisering av storfe, animalia.no