Styreleder Trine Vaag sin tale til årsmøtet

Helt innledningsvis har jeg lyst til å ønske spesielt velkommen til de 6 ungdomsrepresentantene våre som sitter i det nyopprettede ungdomsrådet.

Det var Tilde Sæther og region midt som i fjor utfordret styret på en mer systematisk satsing på ungdommen i selskapet. Vi omfavnet ideen og har i løpet av vinteren fått opprettet Ungdomsrådet, bestående av en kandidat under 25 år fra hver region.

Jeg var med på det første møtet med denne gjengen og kjente fra første minutt at her var det virkelig energi og det lover godt.

Velkommen med på laget! 

Spesielt velkommen også til dere andre som er på deres første årsmøte.

(resten av talen under filmen)

2022 - et krevende år

Med krigen i Ukraina er også vi nordmenn på tur ut av «vår trygge boble». Det er ikke lenger en selvfølge at vi kan kjøpe oss ut av alt. Det betyr at samfunnet- Nortura som selskap og vi som bønder må tenke annerledes.

«Just in time» tankegangen må i større grad erstattes av «just in case». Hverdagen har blitt mindre uforutsigbar, selv i «verdens roligste» land må det nå planlegges for mer urolige tider.

Erkjennelsen av at verden ikke lenger var like trygg eller forutsigbar hadde vi i Nortura tatt inn over oss også i årsmøtet i fjor. Cyberangrepet som vi avsluttet 2021 med og deretter krigsutbruddet to måneder etterpå hadde på kort tid gjort noe med realitetsorienteringen vår.  Konsekvensene av cyberangrepet har preget oss i hele 2022. Ny Min side måtte bygges på rekordtid, og arbeidet i «hverdagssamvirke» har vært preget av mange manuelle operasjoner. Dette har gått ut over servicegraden til oss eierne. Det beklager jeg, men når huset har brent har vi vært nødt til å prioritere ressurser på gjenoppbygging.

Sakte men sikkert får vi rettet opp i dette, men det har kostet penger og det har tatt ressurser som burde ha vært brukt på andre oppgaver og investeringer måtte gjøres, som har forsinket andre lønnsomme prosjekter.

Men viktigheten av det vi produserer, både som eiere og selskap, har blitt enda viktigere i året som har gått. Løpende matproduksjon – i hele Norge er den aller beste beredskapen Norge har.

Mat angår alle!

Mat er noe vi alle trenger mange ganger om dagen. Og uttrykket «Du blir hva du spiser» er ikke tatt fra løse luften. Derfor er det bra at det norske folk er opptatt av hvordan maten produseres og setter krav til hva som er akseptabelt. Jeg må også si at jeg er glad for at Regjeringa leverte det historisk høye Jordbruksoppgjøret som de gjorde. Mye av oppgjøret i fjor var helt prekær kostnadskompensasjon, det var nødvendig og avgjørende for at matprodusentene i Norge kunne komme seg gjennom en helt ekstrem situasjon.

Utålmodigheten og behovet for å få et inntektsnivå i landbruket på linje med andre grupper er stor. Men i en krevende tid, også for våre folkevalgte, er det viktig at vi anerkjenner den jobben som er gjort så langt. Matproduksjon ble prioritert.

Dessverre ble ikke matindustrien prioriter på samme måte.

 Vi var tidlig ute med å varsle behov for hjelp med energikostnader, men- ble ikke hørt! Beskjeden til næringslivet var at kostnadene skulle tas ut i markedet.  Vi trodde vi hadde gjort det ved prisendringen 1/7- som ble varslet flere måneder før. Men det viste seg at vi ikke klarte da energiprisene nådde nye rekordhøyder i august.

Vi satte da umiddelbart inn ekstraordinære tiltak for å redusere kostnadene våre, og klarte å ta inn i underkant av 100 mill. Men den som tror det er lett å sette inn tiltak i Nortura som virker umiddelbart og har stor effekt, må tro om igjen! Det er over år jobbet med å ta ned unødvendige kostnader og å effektivisere i selskapet.- Vi har snudd steiner i mange år.

Når vi nå har lagt frem tiltak på i overkant av 400 mill, så er ikke dette tiltak som vi «snublet» over. Det er jobbet målrettet lenge med flere av dem, og det er jeg veldig glad for i dag. Flere detaljerer rundt tiltakene vil AMP og Henrik komme nærmere inn på.

Fra 10. april besluttet styret å innføre et trekk i avregninga – dette som en del av resultatsikringen for 2023. Dere kan vært trygge på at styret ikke gjør med lett hjerte.  Men som eiere må vi også stille opp når det er krevende tider for selskapet vårt. Heldigvis har tiltakene vi har satt i gang begynt å virke, men vi har en stor usikkerhetsfaktor - og det er salget. Det har de siste månedene vært et helt ekstremt fokus på matpriser. Dette selv om matprisene i Norge i fjor økte langt mindre enn i våre naboland, og til tross for at kjedene hittil ikke har videreført prisøkningene som skulle ha nådd forbruker i februar.

Det var en diskusjon på hvordan resultatsikringa burde gjøres- innhenting av egenkapital eller sikring av resultat ved nedtrekk av pris. Det er krevende å ta ned utbetalingsprisen, men vi håper samtidig at vi som eiere setter det i sammenheng med den jobben vi har gjort og gjør for å levere på formålet.

Som jeg startet med. Mat må vi alle ha, hver dag. Men når alle kostnadene til husholdningene øker, så blir det mindre igjen. Banken tar en større del, strømmen er dyrere, drivstoffet koster mer, ja alt blir dyrere. Da er det fare for at noen velger rimeligere alternativer og kanskje spiser mer brødmat enn før. Selvfølgelig slår dette ulikt ut, men det er de som har minst fra før som også har det tøffest nå.

Jeg kan dessverre ikke snakke om tall eller hvordan det går så langt i år. Det har vi ikke lov til å gjøre før vi legger ut tallene for første tertial. Men tiltakene som er iverksatt virker og gir resultater. Anne Marit vil snakke mer om tiltak og framdrift senere . Det som er hyggelig, og som jeg kan si, er at vi har hatt en god påske og at folk i det langstrakte landet vårt har kastet både pølser og kjøtt på grillen. Godt vær og gode føreforhold for grilling er alltid bra for salget vårt. I tillegg jobbes det bra i hele organisasjonen, noe som bla vises på målinger på kg/t i produksjon.

Noen har harselert med oss og stilt spørsmål om vi hadde tatt for mye Møllers tran når vi hevet PGE i fjor. Ja, det har vært historiske prisøkninger på kjøtt og egg de siste to årene- og det har for mange av oss vært helt avgjørende for å komme over kneika.  Jeg mener at for å levere på formålet må vi utfordre. De ferske tallene fra Budsjettnemda viser også at de produksjonene vi setter prisene på var de som hadde størst løft i fjor. Det skal ikke bare være å ta en større del av kaka for å drifte selskapet- det må jobbes knallhardt for at den delen som det er behov for i Nortura skal være så liten som mulig og at verdiskapninga på industrileddet skal bli enda større- Men vi må ha to tanker i hodet samtidig. Styret er ansvarlig for at selskapet har en sunn økonomi. Da må vi også klare å legge igjen nok penger i selskapet sånn at vi kan gjøre nødvendige investeringer og kunne gjøre smarte valg i hverdagen. Det handler om mye mere enn den situasjonen vi står oppe i akkurat nå.

Nortura står i en knallhard konkurranse i begge ender av markedet, der vi både skal vinne bondens gunst og kampen om hylleplassen og forbrukerens handlekurv.  For at vi skal klare å oppfylle rollen vår er vi nødt til å vinne i begge- hver dag.

Nortura skal være det instrumentet vi bønder trenger for å treffe markedet og for å skape mest mulig verdi på dyrene våre.

 Nortura skal være det instrumentet bonden er avhengig av for å balansere markedet.

 Men ikke minst skal Nortura være det instrumentet Norge trenger for at det skal kunne være et landbruk i hele landet- den viktigste beredskapen vår.

Jeg får ikke sagt det ofte nok. Vi har ikke helsevesenet for sykepleierne. Vi har ikke skoler for lærerne og vi har absolutt ikke matproduksjon for bøndenes skyld. Det er først og fremst fordi vi skal ha en sikkerhet for at det norske folk skal ha mat på bordet både i gode tider og i krisetider. Her utgjør vi en viktig rolle!

Den overskuddssituasjonen som oppsto på storfe i fjor høst, var spesiell. Norge har hatt underdekning på storfe i mange år.  Det hadde vi også i 2022 Men i september rant avbestillingene på helt slakt fra industrikundene våre inn. Forklaringa var som følger:

Regjeringa sin strømstøtteordning til næringslivet traff ikke vår bransje. Kostnadene i industrien var enorme, og aktørene valgte å la bøndenes reguleringslagre ta lagerkostnadene. Det ble også av noen aktører importert litt for mye på sensommeren. Det var kjøtt som traff markedet på samme tid.

Som om ikke det var nok varslet Tine et lavere forholdstall for 2023 -pluss at noen produsenter på toppen av dette å avvikle sine besetninger.

Resultatet ble rekordstor slakting, for hele bransjen. Både Norturas kommersielle lagre og reguleringslagrene økte betydelig. Reguleringslagrene så mye at vi måtte søke om midlertidig utvidelse. I den perioden var innfrysningskapasiteten på reguleringslagrene en flaskehals. For å redusere skyvinga og belastningen til bonden, valgte derfor Nortura ,før jul, å skjære mer storfe enn det vi egentlig hadde bruk for, og la på egne lagre.  Dette var kostbart og i våre regnskap vises dette ved at vi bygde lager i siste halvår i fjor.

Nortura er en av Norges største og mest kompliserte selskap. Derfor har vi behov for å rekruttere de beste hodene også i fremtiden. Vi betaler bra, men vi er på langt nær lønnsledende.  Diskusjoner om lederlønninger eller resultatbasert lønn gjør ikke den jobben lettere. Det vil bli mer krevende å få noen som ønsker å gå inn i selskapet vårt å virkelig blø for trøya. Når de i tillegg må ut i åpent lende å forsvare lønna si eller være tilskuere til en relativt oppheta diskusjon, hvor de er i sentrum- og i tillegg mottar mailer og sms-er med ubehagelig innhold, blir lederrekrutteringa vanskeligere.

Svært mange av våre ansatte har valgt å jobbe for oss fordi vi har et meningsfullt samfunnsoppdrag og fordi de er opptatt av landbruket., Det vitner også det faktum at Anne Marit og Konsernledelsen frasa seg sin resultatbaserte lønn før jul, om. Vi må ikke glemme at det blir stadig færre som har et forhold til landbruket, og at tilbudet om meningsfulle arbeidsplasser blir større og større Derfor må vi være attraktive som arbeidsgivere- det handler selvfølgelig ikke bare om lønn, men det er en viktig del.

Vi er arbeidsgivere- Vi har et ansvar! Selv om eierskapet er delt likt mellom oss, har hver og en av oss et ansvar.

 Vi har to dresser på-  kjeledressen  i fjøset og "blådressen" som eiere av vårt felles selskap.

-Hjemme på gården forsøker vi å drifte så optimalt som mulig, utnytte de ressursene vi har på en best mulig måte. Stelle dyrene, sånn at de har det bra den tiden de er på gården vår. Og sørge for at de blir til kvalitetsmat.

Samhandlingen mellom meg som bonde og Nortura- hvor vi står med ett bein i hver dress. Dette er det området jeg har mest tro på at vi kommer til å se stor utvikling på de neste årene. Jeg tror vi kommer til å bruke de dataene vi har på en helt annen måte fremover. For eksempel for at jeg skal levere mine dyr når markedet har størst behov for det- noe som er en vinn vinn situasjon. Nortura kan se når mine oksekalver er født, legge til historikken fra mitt fjøs og se når de dyrene i utgangspunktet vil «treffe» markedet. Hvis Nortura ser at jeg burde ha levret dem et par mnd tidligere eller senere, er det mulig å ha en dialog med meg om ulike forplaner som skyndter frem el senker slaktetidspunktet.

- Og til slutt er det eierrollen- Vi er eiere og skal legge strategien og bestemme hvilke veivalg Nortura skal ta. Derfor er morgendagen i stor grad viet til strategiprosessen som vi er i gang med. Det er viktig at vi klarer å løfte oss og tenke som eiere og ikke bare som leverandører. Hvis vi ikke klarer begge deler er vi i fare for å ta feil veivalg.

Derfor er jeg opptatt av at vi må være bevisst de ulike rollene vi har.-de ulike «dressene» vi har på oss. Gleder meg til dagen i morgen.

Alle her i salen har sannsynligvis fått med seg myndighetenes arbeid med nye kostholdsråd.

Kostholdsrådene har tradisjonelt vært viktige styringssignaler og råd til Ola og Kari Nordmann om hvordan vi kan legge opp til et mest mulig fornuftig kosthold for å ta vare på helsa vår. Fram til nå har også rådene i stor grad vært basert på de forutsetningene som gjør det mulig å produsere mat så nærme Nordpolen.   

Det norske folket har tradisjonelt stor tillit til myndighetene. Derfor har også kostholdsrådene fungert, og vært et viktig bidrag i å løfte folkehelsa i Norge etter krigen. Derfor er også grisen mye magrere i dag, og det er lett og skummamelk som er blitt den vanlige drikkemelka i 2023.

Hvorfor sier jeg dette? Jo fordi det fram til nå har vært en omforent forståelse i Norge om at kostholdsrådene nettopp har vært et middel for å bedre folkehelsa. Da har kostholdsrådene vært viktige styringssignaler også for oss som har produsert maten. Derfor har næringa avlet fram en magrere gris. Derfor har Nortura halvert saltinnholdet i våre produkter osv.

I de nye rådene ser det ut som det i mye mindre grad er helseføringer som ligger til grunn for rådene. Nå virker det som det først og fremst er klimaet kostholdet skal vurderes ut fra.

Her må vi skille snørr og barter.

For det første: Landbruket tar klimaet på aller høyeste alvor. Vi har forpliktet oss til å bidra for å nå et meget ambisiøst klimamål. Det jobber det seriøst og godt med  i næringa -og det målet skal vi nå.

For det andre, og det bekymrer veldig- Når nå en gang klima er tatt inn som en faktor i arbeidet med nye kostholdsråd, så har arbeidsgruppa valgt å se bort fra at det norske landbruket skiller seg dramatisk fra de internasjonale tallene som brukes på klimaområdet. Et faktum som også Eat og Gunhild Stordalen nå anerkjenner.

For det tredje, er jeg bekymret for hvordan denne sammenblandingen oppfattes av forbrukerne. Norske forbrukere er heldigvis blitt mye mer opptatt av klima. Men da må det ikke sås tvil om det er helsemessige anbefalinger eller klimamessige anbefalinger som ligger bak anbefalingene i kostholdsrådene.

Historien har vist at det norsk landbruk leverer på helseanbefalingene. Det skal vi fortsette med.

Nå er vi i ferd med å vise at landbruket også leverer på klimautfordringen. Men det dette viser er at det haster med at vi bønder, ned på hvert enkelt gårdsbruk (det som kalles scope 3), må komme i gang med å dokumentere faktiske tall på egen gård. At norsk landbruk, med den strukturen vi har og de klimatiske forholdene vi lever under, har noen fordeler sammenlignet med resten av landbruksverdenen. Men bevisbyrden ligger hos oss og riset bak speilet er klimaavgift på kjøtt. Det vet vi står høyt på agendaen hos mange… 

Har alle i salen her vært inne på klimakalkulatoren?. Hvis ikke er det jobb nr 1 når dere kommer hjem!

Selv om klimakalkulatoren er langt fra perfekt ennå, så handler det nå om å komme i gang med det vi har, så vi med stadig større troverdighet, kan bruke norske tall når forbrukerne, kunder, banker osv spør om klimastatusen vår.

Dette er ikke et framtidsbilde, dette er allerede den nye hverdagen.    

Jeg har laget klimaplan på egen går, og min opplevelse var at det var driftsmessig positivt og overaskende interessant. For egen del må jeg derfor si at Erna og Høyre inspirerer meg til å gjøre tiltak på egen gård, sånn at iveren for å innføre klimaavgift på kjøtt dempes.

På Årsmøtet i 2021 ble det gjort et vedtak om at styret skulle igangsette en prosess for å revitalisere samvirket. Vi gav en løyperapport på det arbeidet på Årsmøtet i fjor og da ble det sagt at prosjektet skulle gå fram til årsmøtet i år.

Men arbeidet med å bygge kunnskap om samvirkemodellen og bevisstgjøre både nye og gamle bønder om hvorfor det er viktig å ha et velfungerende samvirke, er ikke noe skippertaksarbeid. Dette er noe vi som eiere må ha høyt på agendaen hver dag. Derfor er ikke dette noen rapport om at nå er jobben gjort. 

Den store utfordringen er at så lenge vi har samvirker som fungerer så tar vi det for gitt og tenker ikke mye på det i hverdagen. Faren er at det er først den dagen vi eventuelt står uten redskapet vi vil savne det. Først da vil det virkelig bli synlig hvor viktig det faktisk er å eie og ha påvirkningskraft på en mye større del av verdikjeden enn bare til egen utlastingsrampe.       

Derfor må samvirket på lik linje som driftsbygningen vedlikeholdes hele tiden, hvis ikke tar det forfallet oss. Det langsiktige fokuset har også preget arbeidet med samvirkeprosjektet.

Den viktigste jobben som er gjort i dette prosjektet har vært å legge til rette for å sette samvirket systematisk på dagsorden både i Nortura og i organisasjonene rundt oss. I tillegg har det vært en klar målsetting å få samvirke inn i utdanningsinstitusjonene igjen.

Ja, våre eiere og potensielle nye eiere er hovedmålgruppen. Men vi har også sett det som viktig å få med våre ansatte. Det er - og skal være en forskjell på å jobbe i et samvirke, sammenlignet med våre konkurrenter. Det er viktig å få under huden fra første arbeidsdag, at nå er du kommet til en bedrift der målet å maksimere råvareprisen.  Men vi kan ikke forvente at nyansatte har med seg den forståelsen når de starter. Derfor har vi nå fått samvirke inn som en egen bolk i introduksjonsprogrammet som alle nyansatte i Nortura skal igjennom.

Unge bønder er en annen viktig målgruppe, og bygging av samvirkekunnskap har pri 1 i alt arbeidet vi gjør mot den gruppa – og det virker som vi når fram. Det er moro å registrere at samvirkedagen på NBUs Landsstevne er i ferd med å bli et av de mest populære aktivitetene der.

Vi har også vært en aktiv bidragsyter og jobbet bevisst for å «bygge om» om Norsk Landbrukssamvirke til å bli et mer rendyrket redskap for samvirkebygging og skolering av tillitsvalgte. Den jobben har Gaute og mannskapet hans tatt på største alvor, og jeg håper og regner med de fleste her i salen allerede har registret den økende samvirkeoffensiven derfra.

Vi jobber nå gjennom NL og landbruksrådene med å komme inn på landbruksskolene igjen med samvirke. Det er viktig. I tillegg har vi, etter at samvirket har ligget brakk på NMBU i mange år, klart å få et samvirkekurs inn på den institusjonen igjen.

Mat, trygghet og arbeid er de tre mest grunnleggende forutsetningene for folk. Å trygge landet, sørge for at det er arbeid til folk og mat på bordet er politikkens viktigste oppdrag. Alle demokratier i den vestlige verden har mat – trygghet – arbeid som sine fremste mål for politikkutformingen.

Men, å produsere mat i et land som vårt er ingen selvfølge. Det er steinete og kaldt, langt og dyrt, ubebodd og vått. Matproduksjon under slike forhold er ikke noe vi kan ta for gitt. Skal vi få det til kreves det mer enn hardhauser. Det krever en vilje til samarbeid, samhold og vilje til forlik for å få det til.

 På stortinget har vi i generasjoner løst de aller største oppdragene gjennom politiske forlik. For eksempel i Forsvarspolitikken. Du hører i realiteten aldri de store partiene være uenige i de store linjene i norsk forsvarspolitikk.

Det samme gjelder for matproduksjonen. Vi har innsett at om vi skal klare å lage mat i Norge, hvor knapt tre prosent av landet er dyrket, kreves forlik, samarbeid og samhold.

I gamle dagers armod og slit ble det utformet et jordbrukspolitisk forlik som har gjort det mulig for meg å bo i Snåsa og bidra med melk og kjøtt til folk på Lista. Og hva er det dette forliket inneholder?

Jo i dette forliket ligger den norske jordbruksmodellen - ideen som de store politiske partiene har vært enige om i generasjoner og som inneholder de tre grunnleggende forutsetningene for matproduksjon i Norge: Her ligger ideen om jordbruksavtalen som det viktigste strukturvirkemidlet for inntektsdannelsen, her ligger markedsordningene for egg, kjøtt, melk og korn med de fantastiske oppfinnelsene som heter mottaks- og forsyningsplikt og her ligger importvernet som skal sikre oss mot sosial dumping av mat fra lavkostland.

Men den norske jordbruksmodellen inneholder et fjerde element: ideen om samvirket hvor bønder går sammen for å etablere en kommersiell muskel for å stå sterkere i markedet.

Denne geniale selskapskonstruksjonen som, i motsetning til ansiktsløse børsnoterte selskaper, har som formål å dele verdiene likt og solidarisk. Men det som er like viktig – i en samvirkeøknomi står vi sammen i en solidarisk deling av de byrdene som påføres oss. For eksempel prisutjamningene mellom distrikt og sentrale strøk.

Hadde det ikke vært for den norske modellen hadde vi ikke hatt årsmøte- og vi hadde ikke hatt Nortura. Vi hadde ikke hatt volumbasert matproduksjon nord for Trøndelag, og enda mere av Norge hadde vært gjengrodd.

Hadde det ikke vært for den norske modellen, så hadde vi hatt generalforsamlinger og ikke årsmøter. Matproduksjonen hadde vært styrt av ASer, ikke SAer.

Det hadde ikke sittet bønder i salen, men aksjonærer.

Verdien av jordbruket hadde vært et tema for børsspaltene i Dagens Næringsliv, og makten over maten hadde ikke ligget i bondens fang ,men på mahognybordene til spekulanter fra Oslo vest.

Men vi har greid det – vi har lykkes i å beholde styringen og makten over maten i samvirkenes saler og årsmøter. Det er noe vi skal huske på når vi nå er ved starten av årets viktigste møte for husdyrprodusenter i Norge.

Hvorfor sier jeg dette?

Jo, fordi noe er i ferd med å skje. Jordbruksforliket er i ferd med å slå sprekker. Forliket som sikrer verdikjeden fra gård til gaffel utfordres nå på områder vi aldri har sett før.

Skal vi ta vare på den norske modellen må vi følge med

• Kravet om billig mat fører til at store politiske partier kappes om å bygge ned importvernet for å gi andre næringer tilgang til eksportmarkeder
• Presset mot markedsordningene fra aksjeselskapene i samme bransje som vår er som bensin på bålet for de som ikke bryr seg om de varige og generasjonsbaserte verdiene som springer ut fra den jorda vi dyrker
• Marginkapringen fra aktører i verdikjeden som strekker seg fra gården helt fram til gaffelen er i ferd med å utarme både bønder og matindustrien.

Jeg ser nå politikere som er på velgerjakt og lokker med billigere mat og økt produktmangfold bare de greier å svekke avtaleinstituttet, markedsordningene, importvernet og samvirkene.

Jeg vet at dette også bekymrer dere. Jeg merker det når jeg reiser rundt og snakker med bønder i hele landet. Det er en stadig voksende frykt for framtida og konsekvensene av politikerne jakt på mandater og velgeroppslutning.

Det bekymrer meg. Men, det som bekymrer meg mest av alt, er at samholdet mellom oss kan se ut til å være truet av splittelse. Vi ser det alle på Venner av norsk landbruk, hvor det trolles og krangles og hvor enhver diskusjon ser ut til å ende en grusom ordbruk, uenighet og splittelse.  Og vi ser det på de sakene som kommer fra enkelte av oss at det  brukes knallharde ord, folk karakteriseres og tillegges motiver de aldri ha hatt. De som forsøker seg på forsoning blir skutt i senk. Men det som bekymrer meg mere enn debattmiljøet er hvordan vi glemmer at sammen er vi sterkest. Når vi står midt inne i en skjebnetid for landbruket, så preges vi mere av splitting enn av samhold.

Det er vanskelig å se spor av yrkesstolthet, solidaritet og samhold. -realitetene må frem, men allikevel må vi evne å gi politikerne motivasjon til å prioritere landbruket, vi må vise hverandre solidaritet og ikke minst- vi må ikke glemme at sammen er vi mye sterkere!

Det er en giftig atmosfære der ute. Dette bekymrer meg voldsomt.  Splitt og hersk er det noe som heter.

Selv om det er mulig å forstå at frustrasjonen over lav inntekt og dårlige rammevilkår fører til at «hestene bites», må vi huske at hele grunnen til at vi har et familieeid landbruk i dag , er fordi noen kloke hoder for over 100 år siden gikk sammen, og at vi har stått solidarisk og lojalt sammen om våre interesser. Vi har klart det i generasjoner.

Det er det som er samvirketanken. Sam-virke. Sammen skal vi virke. I et sterkt Samvirke.

Vi bønder gikk sammen i samvirker for å stå sammen mot akkurat det vi kjemper for nå.

La oss aldri glemme det.

Vi har alt å tape når vi krangler

• Vi skremmer bort kundene våre
• Vi skremmer bort tillitsvalgte som frykter de giftige skjikanene og karakteristikkene fra Facebook-kulturen
• Politikerne går lei og vi havner lengre ned på prioriteringslista
• Vi blir selv påvirket  og vi mister fremtidstroa.

Vi har alt å tjene på å stå skulder til skulder. På forsoning og samhold.

Vi må snu Splittelse til forening. Jeg vil ha tilbake samvirkekulturen.

Jeg er ikke beredt til å kaste den norske jordbruksmodellen over bord.- vi må forbedre der den er svak, men ikke kaste den over bord.

Jeg er ikke beredt til å ofre den helt sentrale samvirkeverdien som gjør matproduksjon mulig i Norge:

Samhold – Sammen – Samvirke (bank i talerstolen hver gang du sier samhold)

La oss gå i rette med den giftige kulturen. Sammen. La oss finne en felles vei videre for samvirket, jordbruket og norsk mat. La oss starte med dette årsmøtet. Sammen. 

La takhøyden være stor, sånn at vi finner gode langsiktige løsninger for fremtiden.

Det hviler et stort ansvar på oss.

2023 blir et viktig år for oss.

Godt årsmøte!