Alternative oppstallingsløsninger for okser

Av: Fagkonsulent Lars Erik Ruud, Helsetjenesten for storfe, TINE og GENO

Fullspaltegolvsløsningen viser seg å være den oppstallingsformen som gjentatte ganger gir dårligst tilvekst. De gode løsningene gir ikke bare en bedret tilvekst, men også framfôringstida og fôrutnyttelsen bedres.


Sammenliknes framfôringstida for en fullspaltegolvsløsning med for eksempel tallebaserte løsninger eller liggebås, er det mulig å redusere denne med om lag 2 3 måneder eller med 20 %. Dette åpner for en bedret utnyttelse av husdyrrommet.

Det totale fôrforbruket per kg tilvekst reduseres med 10 20 % i løpet av framfôringsperioden. En god tilvekst fører til en bedret mulighet for levering av og klassifisering som "ung okse", noe som igjen gir en bedret kjøttkvalitet og bedret økonomisk utbytte.

En viktig årsak til de dårlige produksjonsresultatene og den dårlige trivselen i fullspaltegolvsbinger, ligger i at spaltegolvet ikke er egnet som liggeunderlag. Dyra velger ofte å stå framfor å legge seg ned, og dette ender opp i unaturlig korte liggetider (røde søyler i figur 2, målt i timer per døgn).

Det at spaltegolvet egner seg dårlig som liggeunderlag gjør også at dyra forsøker i det lengste å unngå å legge seg. De avbryter ofte leggebevegelsen underveis (blå søyler i figur 2, målt i minutter per legging).

Gode oppstallingsformer vil videre gi fordeler i form av bedret helse, trivsel og fruktbarhet (kviger). En god oppstallingsform skal gi reine dyr, noe som skal gjøre det mulig å levere kvalitetshud uten sviskader på grunn av møkk og uten sårmerker etter innredning. Felles for de alternative løsningene til fullspaltegolvsbingen, er at det går mer areal for å huse samme antall dyr. Dette gir en bedret sikkerhet for både dyr og røkter, men fører til at m² prisen på bygget må ned med 30 50 % for å få samme eller bedre økonomi.

Ut fra en helhetsvurdering av helse, velferd og økonomi, kan fullspaltegolvsløsningen ikke lenger anbefales for ungdyr ved nybygg. Til kvigene er liggebås et godt alternativ, men hva med oksene? Ettersom det går mot et forbud mot nybygging av bås for storfe, ser vi bort fra denne løsningen i dette manuset.

Tallebaserte løsninger

Talle er halm (vanligst) som tar opp møkk og urin og hvor det skjer en biologisk omdanningsprosess hvor denne blandingen over tid brytes ned. Djupstrø er en løsning hvor det strøs med halm og hvor fuktighet fra møkk og urin suges opp i strøet. Strølaget kjøres vanligvis ut med 3 uker til 3 måneders mellomrom. Med talle er vanlig tykkelse på strølaget 0,6 1 m, mens djupstrøløsningene ligger på 0,2 0,6 m. I dette skrivet beskrives de tallebaserte løsningene, men de kan enkelt også brukes for djupstrø ved at det strødde arealet gjøres noe grunnere, og hvor det legges opp til at dyra kan stenges ute for fjerning av djupstrø i løpet av innesesongen mens det er dyr tilstede.

Tallebaserte løsninger finnes i ulike utgaver.

Heltalle er en løsning hvor talle er eneste underlag. Fordelene med dette ligger ofte i en relativt lav pris for bygningen, og eksisterende rom av ulik kvalitet kan ofte nyttes på en rimelig og god måte. Løsningen er også svært fleksibel med tanke på at dyr av svært ulik størrelse kan gå i samme binge.

Av ulemper med løsningen er det særlig det store halmforbruket (ca 1,4 1,5 kg halm per 100 kg levende vekt per dag) som skremmer mange. En må ha sikker tilgang til store mengder med halm av god kvalitet for å velge denne løsningen. Andre ulemper er liten klauvslitasje og det finnes også utallige eksempler på dårlig holdbarhet på bygningene. Betong bør være det prioriterte materialvalget inn mot tallen. Som underlag kan det for eksempel nyttes sand.

En løsning med talle med skrapt eteareal gir en god klauvslitasje samtidig som halmforbruket reduseres noe (ca 1,1 1,3 kg halm per 100 kg levende vekt per dag). En ulempe med denne løsningen er at det blir to gjødselslag (talle og bløtgjødsel) som må mekaniseres. Der en baserer seg på utgjødsling i skrapegangen med traktor, bør det monteres ei grind mellom tallearealet og gjødselgangen som kan stenges under utgjødsling.

For å unngå dobbeltmekanisering, kan en også lage en tallebinge med kort eteareal. I denne løsningen lages det en platting på et høyere nivå enn tallearealet, hvor dyra kan stå og ete. Dette gjør at møkk faller ned i tallearealet, og en får kunn tallen å forholde seg til. Det blir imidlertid ofte fuktig og opptråkket på arealet frem mot fôringsplassen, noe som gjør at en bør ha mulighet for å kjøre ut tallen lengst fram mot fôrbrettet 2 3 ganger i løpet av innefôringssesongen. I overgangen fra talleareal til eteplatting, bør en bruke en trappeløsning og ikke en skrågang.

Mange steder i vårt langstrakte land er det imidlertid liten eller ingen korndyrking. Dette gjør at en enten ikke har tilgang på halm, eller at tilgangen og kvaliteten på denne vil være svært variabel. Er tilgangen tvilsom, bør en ikke basere seg på talleløsninger til ungdyr.

I grenseområdene eller også der en ønsker å redusere halmforbruket, kan en satse på en løsning med tråkktalle. Tanken bak dette konseptet er at liggeplassen har et fall fram mot gjødselgangen på 4 6 %. Dette gjør at halmmatta på grunn av fallet og dyras bevegelse vil bevege seg sakte nedover liggeplattingen. Det går imidlertid så sakte at en delvis får talleomdanningen på vei ned. Strølaget blir ofte 30 40 cm tjukt. Med denne løsningen nær halveres halmforbruket sammenliknet med en heltalleløsning. En skal være klar over at det blir til dels mye halm i gjødselgangen, og utgjødslingen må derfor kunne takle dette.

 Snitt og plantegning

Denne løsningen er relativt vanlig nedover i mellom-Europa. I Norge er denne løsningen videreutviklet med tanke på å kunne bruke flis som strø framfor halm. Dermed oppsto tråkkutgjødsling som system.

I dette konseptet er det et enda større fall (7 10 %) på liggeplattingen. Dette er fordi en ikke kan forvente å få til en talleomdanning av strøet, men ønsker å bruke strøet som komforthever og fuktoppsuger. Løsningen er nå i bruk i flere fjøs i Norge, og erfaringene er jevnt over brukbare. Erfaringene tilsier at det er viktig å strø løsningen daglig for å unngå møkkete dyr. En behøver imidlertid ikke å måke møkk daglig på liggearealet, men en ser at dette i vesentlig grad reduserer strøforbruket. Noen måker daglig, mens andre "aldri" måker på liggeplattingen. Flisforbruket varierer mye ute i felten, men ligger i området 2 10 l flis per okse per dag.

I alle løsninger hvor en har med okser å gjøre, er det viktig å vurdere mobbetiltak oksene i mellom inne i bingeløsningene. I grupper under 10 okser er det vanligvis unødvendig å foreta seg noe som helst, annet enn å gi dem tilstrekkelig med plass. I større grupper kan ei grind eller en delevegg som dyra kan gjemme seg bak, redusere mobbing og uro i bingene i stor grad. Grinda bør være plassert slik at dyra kan gå inn bak denne, og dermed slippe unna "bråkmakeren". Om denne kommer etter kan mobbeofferet bare gå en runde eller to, til bråkmakeren blir lei.

Det er og viktig å tenke på egen sikkerhet, spesielt i de løsningene hvor en må inn i bingen med jevne mellomrom for å måk, strø osv. Aktuelle tiltak er fangfronter, stengegrinder, personåpninger (rømning for røkter mellom to stolper med ca 35 cm fri åpning) og ulike planløsninger som gir plass og mulighet for flytting av dyr i forbindelse med røkt.

En utstrakt bruk av beite eller luftegårder kan og være en god ramme rundt slakteoksens liv. Oppstallingsløsninger hvor kun liggeplassen er innendørs, mens ete- og aktivitetsarealet er utendørs, er attraktive for dyra. Avrenning og tråkkfasthet er viktige stikkord for å få til gode uteløsninger.

I enhver løsning hvor okser skal huses, bør det legges til rette for utlasting. En utlastingsbinge fungerer godt og er også mulig å få til for en rimelig penge.