Parasittkontroll i framtida

Lam med diaré på grunn av parasitter. Foto: Grethe Ringdal, Animalia

Av:Siv Svendsen, spesialveterinær

Mage- og tarmparasitter (innvollssnyltere) og sjukdommer som følger av parasittangrep koster verdens saueindustri enorme summer hvert år. Parasitter fører til dårligere tilvekst, redusert melkeproduksjon, og mindre ull.

Nå bruker vi stort sett medikamenter/parasittmidler (anthelmintika) for å parasittmengden.

I hele verden brukes det anthelmintika for over 20 tusen milliarder (20.000.000.000.000) norske kroner hvert år. Mage- og tarmparasitter som har blitt resistente mot de tilgjengelige parasittmidlene har blitt et stort problem i mange land, og man har derfor blitt nødt til å tenke nytt om hvordan man skal kontrollere parasittmengden.

Det har vist seg at det å satse bare på anthelmintika, ikke er en bærekraftig strategi. Selv om problemet med resistente parasitter foreløpig ikke er veldig stort i Norge, så er det funnet i noen flokker og det er viktig å unngå at dette blir et stort problem også hos oss.

Tilpasset driftsforholdet på gården
Det finnes ikke ett system for parasittkontroll som passer overalt. Det er stor forskjell på parasittbelastning, parasittarter og produksjonssystem. Hver gårdbruker må i samarbeid med sin veterinær velge en strategi mot parasitter som er tilpasset driftsforhold og beitemønster på den enkelte gård. Vi har både muligheten å bruke medikamenter (parasittmidler, "snyltermidler"), redusere parasittbelastningen gjennom beiterotasjon og å bedre dyrenes generelle motstandskraft mot parasitter ved å sørge for at de er friske og riktig fôret.

En praksis som nå brukes i mange land er å ikke behandle alle dyr i flokken. Dette gjøres for å "ta vare på" noen parasitter som ikke har vært utsatt for medikamenter og som derfor ikke har utviklet resistens. Utfordringen er å identifisere de dyrene som trenger behandling.

Muligheten for å velge ut dyr som har stor motstandsevne mot parasitter eller som tåler parasitter godt, har vært av stor interesse i mange år. I flere land estimeres det nå avlsverdier basert på telling av parasittegg.

I de siste årene er det blitt sett etter genetiske markører for individuell motstand mot parasitter, med tanke på raskere avlsmessig framgang. Det er allerede utviklet en DNA test som sier noe om sauenes motstandsdyktighet mot parasitter på New Zealand. Det kommer antakeligvis flere slike tester på markedet. Men det er mange gener, og mange forskjellige mekanismer involvert i dyrenes motstandsdyktighet mot parasitter, og det er ikke uten videre sikkert at de samme genetiske markørene kan brukes på norsk sau.

Hva kan gjøres i den enkelte flokk:
Noen undersøkelser har vist at 20 % av dyrene har 80 % av parasittene. For å prøve å selektere ut dyr i praksis som er mest motstandsdyktige, så kan en unngå å sette på lam som har hatt mye diaré.

Beiterotasjon er et velkjent middel for å holde parasittbelastningen nede. Parasittene er avhengig av vertsdyret for å overleve. Dersom et beite er fritt for sau en beitesesong, vil også svært mange av parasittene forsvinne.

God fôring er viktig for at dyrene skal ha et best mulig utgangspunkt. Det er viktig at søyene er i godt hold og at de får nok protein. En må også unngå mangler på både mineraler og vitaminer i fôringa. God fôring er derfor et viktig forebyggende tiltak mot angrep av innvortes parasitter.