Når kan det bli for lite og for mye av mineraler og vitaminer

Av: Tore Sivertsen, Institutt for produksjonsdyrmedisin, Fakultet for veterinærmedisin og biovitenskap, NMBU 

I fôringa til sau er mineraler et større emne enn vitaminer. Som hos andre drøvtyggere produseres mange vitaminer i vomma, og det er i hovedsak de fettløselige vitaminene vit D og vit E det kan bli for lite av, jfr. avsnittene om kalsium og om selen. 

Mineraler er i foringssammenheng et annet navn på grunnstoffer som er nødvendige for dyret. Totalt har livet gjennom evolusjonen tatt i bruk minst 25 av de ca. 90 grunnstoffene som forekommer naturlig på jorda. Alle disse grunnstoffene er nødvendige for normal funksjon hos pattedyr.

(De fire grunnstoffene hydrogen (H), karbon (C), nitrogen (N) og oksygen (O) regner vi imidlertid ikke til mineraler. De er basiselementer i vann, i alt levende vev og i organiske næringsstoffer: I karbohydrater, fett og, sammen med fosfor (P) og svovel (S) - i proteiner og nukleinsyrer (arvestoffer).)

Nødvendige mineraler inndeles vanligvis i makromineraler, også kalt makroelementer; og mikromineraler, også kalt sporelementer.

Til makromineralene hører natrium (Na), kalium (K), kalsium (Ca), magnesium (Mg) og klor (Cl). Disse er sentrale komponenter i alle væsker i kroppen, samt i beinsubstans og tenner. I fôringssammenheng regner vi gjerne også P og S til makromineraler, sjøl om de fysiologisk er mer i gruppe med N. Som en huskeregel er makromineraler grunnstoffer det trengs gram per kg av i fôret.

De makromineralene som oftest kan gi problemer med mangel eller ubalanse hos sau er:

Kalsium og fosfor. Ca og P (i form av fosfat) er hovedelementene i beinsubstans og tenner. Derfor må det være nok Ca og P hos dyr i vekst, og riktig balanse mellom dem. Under norske forhold er det helst feil i balansen som skaper problemer; pga. for mye P i forhold til Ca. Dette kan gi osteodystrofi eller rakitt, med smerter og deformerte bein. Tilstanden ses av og til hos kopplam. God beinvekst er også avhengig av vit D, som blant annet dannes i huden ved solpåvirkning. Risikoen for problemer er derfor størst hos dyr som fôres opp inne.

En annen velkjent form for Ca-mangel er mjølkefeber. Men her er det ikke egentlig mangel på Ca i kroppen, det er reguleringen av Ca i blodet som svikter. Sjukdommen opptrer som kjent i tida like før og like etter lamming, og risikoen øker med alder og lammetall. Den er mindre vanlig enn hos storfe, og er sjelden et besetningsproblem hos sau. Hos mjølkeku er det kjent at risikoen øker hvis kua har fôring med høy «kation-anion-differanse» i tida før kalving; i praksis oftest pga fôr med høyt innhold av K. Ved mye mjølkefeber i en saueflokk, bør en derfor vurdere gjødslinga på gården.

Magnesium. Mg-mangel kan gi akutte krampeanfall – «graskrampe». Slik mangel opptrer særlig på rikt grasbeite om våren, fordi både høyt K-innhold og høyt proteininnhold i graset hemmer Mg-opptaket i tarmen. Sjukdommen er vanlig hos storfe, men relativt sjelden hos sau. Forebygging er å gi ekstra Mg ved bruk av slike beiter.

Natrium. Alle dyr trenger Na, mens plantene kan inneholde ganske lite. Derfor trenger drøvtyggere tilskudd av NaCl – vanlig salt. På beite blir det ofte for lite. Sau blir sjelden sjuke av Na-mangel, men det kan gå ut over mjølkeproduksjon og tilvekst. Dyra merker det sjøl og er ivrige etter salt. Dette bruker vi til å tilføre blant annet sporelementer, i slikkestein og mineralblandinger. Nær kysten inneholder plantene mer Na, fordi salt driver inn fra sjøen. Sauen blir mindre saltsulten, og nytten av slikkestein som sporelementtilførsel blir mindre.          

Mikromineraler (sporelementer) trengs det bare små mengder av; i størrelsesorden milligram per kg. Det er minst 14 sporelementer som er nødvendige for pattedyr. I praksis er det særlig fire vi har problemer med mangel på hos sau i Norge: Selen (Se), kobolt (Co), kobber (Cu) og jod (I). I tillegg er mengden molybden (Mo) av betydning, fordi det påvirker Cu-opptaket.

Selenmangel. Se er mangelfullt over hele Norge, både i dyrka gras og i beiteplanter. Mangelen er verst i innlandet, spesielt indre Østlandet. Se virker i samspill med vitamin E, mangel er derfor oftest en kombinert Se/ vit E-mangel. Mangelen gir særlig muskelskader hos små lam om våren; «stivsjuke». Kan også gi dødfødte eller svakfødte lam med tegn på hjertesvikt. Årsaken er mangel på Se og vit E hos søya i drektigheten. Det er mye vit E i friskt gras, derfor er mangelsjukdom ikke vanlig på beite om sommeren. Vit E brytes ned både i dårlig konservert fôr og av sollys. I godt silofôr fra tradisjonell tårnsilo bevares vit E ganske godt. Mer variabelt i rundballesilo (kanskje pga fortørkinga?), og dårlig i høy uansett kvalitet. Lam etter søyer som har fått lite kraftfôr, er fôret på høy, og ikke har fått særskilt mineraltilskudd er derfor spesielt utsatt. På New Zealand ser man også en Se-mangeltilstand med utrivelighet og dårlig tilvekst, på beiter med ekstremt lave Se-nivåer men med nok vit E – altså en mere rein Se-mangel. Denne formen er foreløpig ikke påvist i Norge.

Koboltmangel forekommer særlig på lam som går på innmarksbeite eller grasdominert kulturbeite hele sommeren. Co-mangel er et kjent problem i Rogaland, andre steder på Vestlandet, og noen steder langs Nordlandskysten. Opptrer ofte på ellers rike beiter, trolig fordi Co-behovet er større ved stor omsetning av lettløselige karbohydrater fra graset. Co-mangel gir stans i tilveksten, utrivelighet og leverskade («white-liver disease»). Klinisk Co-mangel er foreløpig ikke påvist på Østlandet, men kan ikke utelukkes om rovdyrproblemene gjør at hold av sau på innmark hele sommeren blir vanligere. Co-mangel ses vanligvis ikke hos lam som går på fjellbeite, skogsbeite eller andre varierte utmarksbeiter om sommeren. På slike beiter tar lamma også lauv (bl.a. vierlauv og bjørkelauv), som er svært rikt på Co.

Kobbermangel hos søyer i drektigheten kan gi alvorlig hjerneskade på lammefostre, så lamma blir svake og sjanglete ved fødsel («swayback»). Sjukdommen er velkjent i Storbritannia. Den er meget sjelden i Norge, men er sett noen få ganger på Vestlandet.  Moderat Cu-mangel kan imidlertid føre til nedsatt mjølkeytelse og tilvekst uten andre synlige tegn. Slik mangel er dermed mye vanskeligere å oppdage, og trolig mere vanlig. På den andre sida kan voksne søyer i noen distrikter få kronisk Cu-opphopning i levra, og enkelte av disse søyene kan brått bli sjuke og dø av Cu-forgiftning, særlig etter hjemkomst fra utmarksbeite om høsten. Det er derfor en er så forsiktig med Cu-tilskudd til sau. Klinisk Cu-forgiftning er heldigvis nå blitt nokså sjelden i Norge.

Når det gjelder kobberforsyningen til sau er det stor variasjon mellom ulike landsdeler og ulike beiteforhold. I praksis er det molybdeninnholdet i plantene som varierer, fordi Mo hemmer Cu-opptaket hos sauen. På grunn av relativt høyt Mo-innhold synes risikoen for Cu-mangel å være størst hos lam på innmarks- og kulturbeite i kystdistrikter på Sørlandet, Sørvest-landet og Vestlandet opp til Sogn; samt i Lofoten og Vesterålen. Den «motsatte» risikoen for farlig Cu-opphopning i levra synes derimot å være størst hos sau på fjellbeite, i noe mindre grad også på skogsbeite; og særlig i noen områder på Østlandet, i indre deler av Trøndelag og Namdalen, i indre Nordland og indre Troms. Hovedårsaken er svært lave Mo-nivåer i mange av beiteplantene. Cu-opphopning i lever kan også ses nærmere kysten, spesielt i Møre og Romsdal og en del steder i Nordland.

En enkel regel: Hvis Cu-forgiftning tidligere er kjent i distriktet (spør eldre folk!), er det neppe behov for eller tilrådelig med Cu-holdig kraftfôr og tilskuddsfôr til sau. Motsatt: Hvis Cu-forgiftning aldri har vært observert, så er det neppe risikabelt å prøve Cu-tilskudd til lam. Men NB! med moderate Cu-mengder, ikke varianter med høyt Cu-innhold beregnet til storfe. Og hvis det også foreligger Co-mangel, må en sørge for tilskudd av både Cu og Co. Ved usikkerhet kan en måle Cu i serum fra et antall lam (gir bare informasjon om evt. mangel), og/ eller i leverprøver fra slakt (gir informasjon både om risiko for mangel og for overbelastning).    

Jodmangel er et problem i innlandsområder over hele verden. Mangelen er også velkjent i Norge, blant annet i Østlandsområdet. Hvis ikke sau i innlandsområder får kommersielt kraftfôr eller mineralblanding med tilsatt I, så oppstår det lett problemer. Hovedproblem: Dårlige drektighetstall, aborter, dødfødte og svakfødte lam. Tilstanden kjennes igjen på forvokste skjoldbruskkjertler («struma») på de dødfødte og svakfødte lamma. Jodmangel kan også opptre nærmere kysten, hvis en bruker mye raps og beslektete planter i fôringa, fordi slike planter kan inneholde stoffer som binder I. Men ellers er det nok I langs kysten, fordi det føres inn med vinden fra havet. 

Jern (Fe), sink (Zn) og mangan (Mn) er sporelementer som også er aktuelle i husdyrfôringa, men som vi har mindre  problemer med hos sau i Norge.

Jernmangel er bare et problem hos små lam i noen flokker med lang innefôringstid. Mjølk, også sauemjølk, er fattig på Fe. Det viktigste problemet med slik Fe-mangel er at det gir økt risiko for løpetympani («kolikklam» eller «bolnalam»). Hos lam på beite og voksne sauer er jernmangel ikke noe problem. Beitegras og grovfôr inneholder bra med Fe, og det er mye Fe i jord dyra får i seg under beiting. Anemi («blodfattighet»), som er et tegn på jernmangel f.eks. hos smågris, er hos lam og sau oftest et tegn på blodtap, gjerne på grunn av parasitter. Anemi kan også være tegn på annen sporelementmangel, særlig Cu-mangel.  

Sinkmangel kan framkalles hos lam i forsøk, men synes ikke å være noe reelt problem under praktiske forhold i Norge. Enkelte grasbeiter kan inneholde litt lite Zn, men lave Zn-verdier eller andre tegn på mangel hos sau ses sjelden. På fjellbeiter og utmarksbeiter eter sauene lauv, som er en rik kilde også for Zn. Sink tilsettes likevel til kraftfôr og mineralblandinger, for sikkerhets skyld.

Manganmangel er nesten bare en teoretisk mulighet hos sau i Norge. Det er mer enn nok Mn både i beiter og grovfôr. Mangan tilsettes også til kraftfôr og mineralblandinger for sikkerhets skyld, fordi moderat Mn-mangel er kjent for å kunne forstyrre reproduksjonen.

I tillegg til de som er nevnt er det minst 6 sporelementer som ut fra resultater i forsøk synes å være nødvendige for pattedyr: Li, V, Cr, Ni, Si og As. Men alle disse er nødvendige i så små mengder at de lave konsentrasjonene som finnes naturlig i fôr og i dyras miljø er tilstrekkelig. Mangel på noen av disse er derfor neppe aktuelt under praktiske forhold hos sau.