Hva kjennetegner døde og svakfødte lam og deres mødre

Av: Lisbeth Hektoen, Animalia – Helsetjenesten for sau, Steinar Waage, NMBU - Veterinærhøgskolen, leder for prosjektet “Hvorfor øker perinatalt lammetap i Norge?”, Ingrid Hunter Holmøy, NMBU- Veterinærhøgskolen, stipendiat i prosjektet “Hvorfor øker perinatalt lammetap i Norge?”

Bakgrunn
Lammetapet, og da særlig andelen dødfødte lam, har vist en økende tendens gjennom flere år. I tiårsperioden fra 2000 til 2010 økte andelen dødfødte lam i besetninger i Sauekontrollen fra 3,3 %, til 4,7 %. I 2012 var andelen dødfødte 4,5 %. Omkring 3 % av de levendefødte lammene dør i løpet av de 5 første levedøgnene. Denne andelen har ikke økt den siste tiårsperioden, men viser noe variasjon fra år til år.

Forskningsprosjektet Hvorfor øker perinatal lammedød i Norge? ble startet opp i 2009 (perinatal = omkring fødsel) for å se nærmere på årsaker til det økende lammetapet. Dødelighet hos lam kan ha mange ulike årsaker. Det kan være forhold knyttet til søya, lammet eller besetningen. I dette prosjektet ønsket man å se på mange ulike faktorer, med mål om å forstå bakgrunnen for økningen i lammetap bedre og komme fram til bedre forebyggende tiltak.  

Prosjektet er finansiert gjennom midler fra Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter (FFL) og Forskningsmidler over jordbruksavtalen (JA). I tillegg er det en 20 % finansiering fra husdyrnæringa ved Animalia og Norsk Sau og Geit (NSG). Prosjektet er et samarbeid mellom Norges veterinærhøgskole (NVH), Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) (nå sammenslått til NMBU), Animalia og NSG.

I dette foredraget blir noen av resultatene fra prosjektet presentert, med hovedvekt på spørsmålet: Hva kjennetegner dødfødte og svakfødte lam og deres mødre?

Metoder
Opplysninger fra Sauekontrollen
Analyse av opplysninger om lamming og lammetap i Sauekontrollen har vært en viktig del av prosjektet. I Sauekontrollen finnes det opplysninger om svært mange søyer og lam gjennom mange år. Dette gir mulighet for å se på sammenhenger mellom lammetap og ulike besetnings- og individfaktorer.

Spørreundersøkelse
Opplysninger fra Sauekontrollen er også blitt koblet til en spørreundersøkelse gjennomført i et tidligere prosjekt, Sauens velferd. I tillegg ble det gjennomført en supplerende spørreundersøkelse for å kartlegge ytterligere driftsfaktorer som kan knyttes til lammetap.

Feltstudie
Det ble gjennomført en feltstudie der 64 besetninger fra ulike deler av landet var med. Her ble det registrert en rekke forhold i besetningen, og det ble også tatt blodprøver av søyene, blant annet for å kunne sammenligne ulike bestanddeler i blodet hos søyer med døde lam og søyer som kun hadde levende lam. I et mindre utvalg av besetninger – totalt 17 - ble det i tillegg foretatt obduksjon av dødfødte lam og lam som døde i løpet av de 5 første levedøgnene. Totalt ble det obdusert 562 lam våren 2010 og våren 2011.

Genetiske undersøkelser
Det ble gjennomført genetiske undersøkelser av den norske seminvær- populasjonen.

Genetiske undersøkelser
UMB og NSG gjennomførte de genetiske undersøkelsene. Det ble funnet en mutasjon i et gen (GDF9-genet) som viser sterk sammenheng med kullstørrelse hos NKS. Denne genvarianten kalles nå “finnevarianten”. Det er også gjort en større feltundersøkelse for å se nærmere på effekten og utbredelsen av denne genvarianten.

I Sauekontrollen ser man at dødeligheten er lavest for tvillinglam og deretter øker med økende kullstørrelse. Genotyper som gir økt kullstørrelse, slik som finnevarianten, vil dermed “automatisk” gi økt dødelighet. Man tror ikke det er noe annet negativt knyttet til finnevarianten verken for søya eller lammene som er bærere. Økt dødelighet kommer derfor kun til uttrykk i kull der lammetallet er tre eller mer.

Resultatene fra de genetiske undersøkelsene omtales ikke nærmere her. For nærmere omtale av finnevarianten se for eksempel Sau og Geit 4/2013.

Besetningsfaktorer
Mange ulike faktorer i en besetning kan påvirke lammetapet og forskjellene man ser mellom besetninger. Noen forhold pekte seg ut i denne studien:

“Historien gjentar seg”
Ser man på tapstallene i de samme besetningene over flere år, finner man at det er en tydelig sammenheng mellom lammetapet et år og lammetapet påfølgende år. Selvfølgelig er det også besetninger der lammetapet svinger, men i et større bilde er lammetapet noe som i stor grad gjentar seg. Dette indikerer at det ikke er tilfeldigheter eller “flaks og uflaks” om man har et høyt eller lavt lammetap over tid.

Besetningsstørrelse
I denne undersøkelsen fant man en noe høyere andel lam som døde 0-5 dager gamle i de minste besetningene (mindre enn 25 søyer). Årsaken kan man ikke si noe om, men man kan kanskje tenke seg at tidsbruk, erfaring og/ eller kompetanse i gjennomsnitt (men selvfølgelig med unntak) er noe mindre i små, hobbypregede besetninger?

Det var ingen forskjell mellom besetninger av ulik størrelse når det gjaldt andel dødfødte.

Driftsforhold/ rutiner
Opplysninger om drift, stell, fjøs m.m. fra spørreundersøkelsen ble koblet sammen med opplysninger om lammetap. Totalt ble svar fra 1125 produsenter analysert. Man fant at følgende faktorer var assosiert med lavere lammetap i nyfødt-perioden (0-5 dager):

• Regelmessig tilsyn med lammingen både dag og natt
  • Dette er assosiert med lavere tap sammenlignet med regelmessig tilsyn bare om dagen og uregelmessig tilsyn.
• Aktiv oppfølging av råmelkstilførsel (rutinemessig kontroll og evt. hjelp med suging)
  • Rutinemessig bruk av sonde var derimot assosiert med noe høyere tap. En mulig forklaring er at rutinemessig sondefôring ofte gjøres i besetninger som i utgangspunktet har spesielle problemer med dødelighet.
• Erfaring - brukere med mer enn 15 års erfaring har klart mindre lammetap i nyfødtperioden
  • Gjennomsnittlig erfaring med sauehold hos de som svarte var for øvrig 18 år
• Tildeling av grovfôr mer enn en gang daglig og bruk av to typer grovfôr (silo og høy) var positivt
  • En mulig årsak kan være at dette fører til mindre stress ved fôring og/eller økt fôropptak hos de høydrektige søyene.

Det ble også sett på faktorer knyttet til hus og innredning (som fjøstype, underlag, ventilasjon, tilgang til uteareal, vanntilførsel m.m..). Forskjeller i disse faktorene ga ikke utslag på forskjeller i lammedødelighet i denne undersøkelsen. Ellers var økt antall levendefødte lam assosiert med høyere tap av nyfødte lam. Det ble i tillegg funnet at besetninger der spæl var dominerende rase, hadde et noe lavere tap enn besetninger der NKS dominerte.

Hva kjennetegner søyene?

Egenskaper hos søyene er undersøkt både ved å se på faktorer som er registrert i Sauekontrollen og ved å sammenlikne blodprøver fra søyer med døde lam og søyer med kun levende lam. Man har sett på dødfødsler og dødelighet etter fødsel (dag 0-5) hver for seg.

Risikofaktorer for dødfødsler

Data fra Sauekontrollen 2004

• Økende kullstørrelse gir økt risiko, særlig lam under åringer med 3 eller flere lam er utsatt.
• Alder: lavest lammetap hos 3-åringer (korrigert for lammetall)
• Fødselsvansker gir økt risiko for dødfødte lam (lam som er døde før fødselen forårsaker også fødselsvansker)
• Sjukdom hos søya som ga økt risiko for dødfødte lam inkluderte: ketose (drektighetsforgiftning), jurbetennelse, melkefeber, skjedeframfall, bevegelsesproblemer og “vom i skinn” (bukbrokk).
• Lam som fødes tidlig i sesongen har økt risiko.
• Spælsøyer har noe høyere risiko enn NKS-søyer.

Blodverdier
Blodprøver fra søyer med dødfødte lam ble sammenliknet med prøver fra søyer som kun fødte levende lam. De ulike bestanddelene i blodet sier noe om ulike kroppsfunksjoner og funksjoner i indre organer hos søyene. Hos søyer med dødfødte lam fant man forhøyet nivå av stoffene urea og kreatinin. Dette er hovedsakelig nedbrytningsprodukter fra proteiner som skilles ut over nyrene. Man fant også et lavere nivå av albumin (et protein) og fosfor i blodet. Urea kan i noen tilfeller ha sammenheng med fôring, men når man samtidig ser en forhøyet verdi av stoffet kreatin, setter man vanligvis dette i sammenheng med nyrefunksjonen. Svekket nyrefunksjon kan også forklare det lave nivået av albumin og fosfor, fordi disse stoffene kan tapes over nyrer med nedsatt funksjon. Disse søyene har også et forhøyet nivå av hemoglobin i blodet. Dette kan ha sammenheng med at blodet “konsentreres” når proteiner og væske tapes over nyrene.

Funnene er parallelle til det man finner hos kvinner med svangerskapsforgiftning. Det er vanskelig å si foreløpig hvorfor dette skjer hos noen søyer og hva man kan gjøre for å forebygge det. Men dette er antakeligvis en del av den “fysiologiske begrensningen” i evnen til å fullføre normal drektighet og fødsel som man ser hos en del søyer. Dette må antas å ha særlig betydning i de tilfellene der man ikke finner andre åpenbare årsaker til at lammene dør. Lam der man ikke finner noen spesifikk dødsårsak ved grundig undersøkelse av lammene utgjør en betydelig andel av lam som dør før fødselen (se nærmere omtale i avsnittet Hva kjennetegner lammene som dør?).

Disse funnene vil bli studert nærmere i et nytt prosjekt med oppstart i 2014, Ewe Nutrition for Lamb Viability and Growth (Søyefôring for lammeoverlevelse og tilvekst). Dette er et samarbeidsprosjekt mellom NVH og UMB (nå NMBU). Der vil man overvåke søyene nøye og se nærmere blant annet på når dette oppstår. Å forstå mekanismene er viktig for å kunne identifisere risikosøyer og forebygge disse negative endringene.

Risikofaktorer dødelighet etter fødsel
Data fra Sauekontrollen 2010
Hos søyer med lam som døde dag 0-5 etter fødsel fant man disse risikofaktorene:

• Økende kullstørrelse gir økt risiko, særlig lam under åringer med 3 eller flere lam er utsatt.
• Alder: lavest lammetap hos 3-åringer (korrigert for lammetall)
• Sjukdom hos søya
  • Akutt jurbetennelse og “vom i skinn” (bukbrokk) gir økt risiko for døde lam
• Lammingsvansker
  • Særlig enklinger er utsatt

(dette er av de få tingene som er verre med mindre kullstørrelse, ellers er det generelt slik at økende kullstørrelse gir økende dødelighet)

• Spælsøyer har litt lavere risiko for tap av lam enn NKS-søyer

Hold hos søyene
Som en del av feltundersøkelsen ble det også undersøkt om det var forskjell i hold mellom søyer med og uten døde lam. Det ble ikke funnet noen slik forskjell. Det er imidlertid dokumentert i andre undersøkelser at både for feite søyer og for magre søyer har økt risiko for å få dødfødte lam og lam som dør etter fødsel. Årsaken til at man ikke fant noen forskjeller i hold i denne undesøkelsen kan være at de besetningene som var inkludert jevnt over var godt drevet og at de aller fleste dyra var innenfor anbefalt holdklasse.

Hva kjennetegner lammene som dør?
Totalt ble det obdusert 562 lam i 2010 og 2011. Av disse var 292 lam dødfødte og 270 levde ved fødsel, men døde i løpet av de fem første levedøgnene. Lammene kom fra 17 besetninger i ulike deler av landet. Besetningene hadde ikke en forhistorie med spesielle problemer med lammetap. Resultatene som følger i fortsettelsen er hovedsakelig fra 2010, men undersøkelsene i 2011 ga liknende resultater. 

Dødfødte lam
Dette er lam som ble født på et tidspunkt der de skulle vært levedyktige. Det inkluderer altså ikke kasting. Totalt ble 217 dødfødte lam obdusert i 2010.

De hyppigste funnene hos lam som døde under fødsel (44 % av alle de dødfødte lammene) var (Figur 1):

• Fostervann (og evt. tarmbek) i lungene
  Dette medfører i praksis at lammet ikke kan puste normalt etter fødsel og “drukner”.
  Dette ble funnet hos ca 60 % av lammene som døde under fødsel. Om lag 80 % av disse lammene var fra kull med 3 eller flere lam og 88 % hadde levende kullsøsken. Fødselsvekten varierte fra 1,6 til 6,8 kg.
   
• Skader
  Dette ble funnet hos ca 40 % av lammene som døde under fødsel.
  Ribbeinsbrudd og sprukket lever (med påfølgende innvendig forblødning) var de vanligste skadene.
  86 % av disse lammene hadde fått fødselshjelp. 30 % var enklinger, 27 % fra tvillingkull og 43 % fra kull med 3 eller flere lam. Fødselsvekten varierte fra 1,5 – 7,6 kg.

Både fostervann i lungene og skader er knyttet til selve fødselsprosessen. Funnene bekrefter viktigheten av tilsyn og riktig fødselshjelp på riktig tidspunkt, men også hvor viktig det er å ha søyer som lammer lett. Dødelighet som følge av fostervann i lungene er assosiert med store kull. Det kan skyldes at disse fødslene blir mer langvarige og/eller at lammene er mer utsatt for utilstrekkelig oksygentilførsel i fødselsprosessen. Skader oppstår i større grad i mindre kull (enklinger og tvillinger). Opplysningene fra den utvidede feltundersøkelsen (64 besetninger) bekrefter også at dødfødsel er sterkt relatert til fødselsproblemer/ fødselshjelp. Feilstilling gir økt risiko for dødfødsel, og særlig er baklengsfødsel en risikofaktor.

Figur 1. Funn ved obduksjon av 96 lam som døde under fødsel (2010).

De hyppigste funnene hos lam som var døde før fødsel (56 % av de dødfødte lammene) var (Figur 2):

• Ingen spesifikke funn
  Hos 78 % av lammene som var døde før fødsel kunne man ikke finne noe unormalt eller fastslå en dødsårsak ved obduksjon. Av de 94 lammene i denne kategorien var det kun en enkling. Det store flertallet (72 %) var fra kull med 3 eller flere lam. 85 % av dem hadde levende kullsøsken. Fødselsvekten varierte fra 1 til 6,5 kg (36 % var mindre enn 3 kg).
   
• Infeksjon
  Dette ble funnet hos 20 % av lammene som var døde før fødsel. Toksoplasmose var den hyppigst forekommende infeksjonen, etterfulgt av infeksjon med Listeria-bakterier. Det var ingen av besetningene som hadde større utbrudd av toksoplasmose eller andre infeksjoner.

Misdannelser og betennelsesforandringer i fosterhinner ble funnet hos henholdsvis 1 og 2 lam.

Figur 2: Funn ved obduksjon av 121 lam som døde før fødsel.

Lam som døde dag 0 – 5 etter fødsel
Totalt ble det obdusert 270 lam som døde etter fødsel i 2010 og 2011. Disse kom fra 250 ulike kull- altså var det vanligste at det kun døde ett lam per kull. Av lammene som døde de 5 første levedøgnene var 63 % fra kull med 3 eller flere lam. Vekten var i gjennomsnitt 3,8 kg, med en variasjon fra 1,6 til 8,2 kg. Flest lam døde dag 0 (den dagen de ble født). Hvis lammene hadde dødfødt(e) kullsøsken var de mer utsatt for å ha fostervann i lungene og skader knyttet til fødsel. Altså var dødsårsaken sannsynligvis knyttet til samme årsaksforhold i disse tilfellene.

Resultatene fra 163 lam som ble obdusert i 2010 er presentert under. De viktigste dødsårsakene var (figur 3):

• Infeksjon
  Dette ble funnet hos 33 % av disse lammene. Blodforgiftning (sepsis) var mest vanlig og E.coli-bakterier dominerte. Andre infeksjoner var mage-tarm-infeksjoner og lungebetennelse. Ett lam hadde infeksjon oppstått i fosterlivet (toksoplasmose). Lam med infeksjoner levde gjennomsnittlig i 2 døgn. Når det gjaldt infeksjoner var det en viss forskjell i forekomst mellom besetningene. Tre besetninger sto for halvparten av lammene som døde av infeksjoner.
  Det var 9 døde kopplam i totalmaterialet, 6 døde av blodforgiftning. Det var også 7 bortadopterte lam, 6 av dem var døde av blodforgiftning. Disse gruppene ser altså ut for å være ekstra utsatt for infeksjoner.
   
• Skader (oppstått under eller etter fødsel)
  Dette ble funnet hos 21 % av lammene i denne gruppen. De fleste skadene kunne knyttets til fødselen. 60 % hadde skader som mest sannsynlig var oppstått under fødsel, 40 % hadde skader som mest sannsynlig var oppstått etter fødsel. Sprukken lever med påfølgende forblødning til bukhula var hyppigste skade. Ribbeinsbrudd var også et vanlig funn. Lam med skader levde gjennomsnittlig 0,8 døgn.
  Lam med skader som mest sannsynlig hadde oppstått under fødsel var i gjennomsnitt 0,6 kg større enn lam med andre dødsårsaker født i tilsvarende kull. Lam i små kull (enklinger og tvillinger) med unge mødre var overrepresentert. Når det gjaldt skader oppstått etter fødsel var det flest lam fra store kull og søyas alder hadde ikke betydning.
   
• Misdannelser
  Dette ble funnet hos 9 % av lammene (hovedsakelig i skjelett og mage/tarm). Mange av disse var avlivet.
   
• Sult
  10 % av lammene døde av sult (manglende råmelkstilførsel). Dette er mindre andel enn i noen tidligere undersøkelser. Denne dødsårsaken ble hovedsakelig funnet i et fåtall besetninger.
   
• Fødsels-stress (fostervann i lungene m.m.) ble funnet hos 4 %.
• Andre årsaker
  5 %. Dette inkluderer melk i lungene, ruptur av urinblære, løperuptur, tarmdreiing m.m.
• Ingen spesielle funn
  18 %. Av disse døde 60 % fødselsdagen, 50 % var betegnet som svakfødte av gårdbrukeren og 35% hadde fått fødselshjelp.

Også hos levendefødte lam var fødselshjelp assosiert med økt dødelighet.

Figur 3: Funn ved obduksjon av 163 lam som døde 0 – 5 dager etter fødsel (2010).

Oppsummering dødelighet 0-5 dager
Infeksjoner er hyppigste dødsårsak i denne perioden. Dette må man regne med at i stor grad er knyttet til “stellfaktoren”, særlig råmelkstilførsel og hygiene. Det er betydelige besetningsforskjeller når det gjelder denne dødsårsaken. Kopplam og bortadopterte lam er særlig utsatt. Det er en relativt lav forekomst av sult, sammenlignet med andre undersøkelser. Det indikerer at disse besetningene i hovedsak hadde gode oppfølgingsrutiner.

Oppsummering
Årsakene til at lam dør før, under eller etter fødsel er ulike. Hvis man ønsker å redusere lammetapet i en besetning er det viktig å vite når lammene dør for å kunne avgjøre hvilke tiltak som bør settes inn i den enkelte besetning. Generelt er følgende forhold spesielt viktige:

Rutiner for stell og tilsyn rundt lamming har stor betydning for lammeoverlevelse
Mange av lammene dør av forhold knyttet til fødselen. Skader i tilknytning til fødsel oppstår i noe større grad hos lam i små kull, mens dødelighet som følge av fostervann i lungene er knyttet til lam i store kull og antakeligvis en langvarig fødselsprosess. Begge forholdene kan imidlertid i mange tilfeller forebygges ved godt tilsyn, inngripen i rett tid og riktig utført fødselshjelp. 

Infeksjoner er hyppigste dødsårsak hos levendefødte lam. Bakterien E.coli dominerer. Dette må antas å være er knyttet til råmelkstilførsel, stell og hygiene. Relativt få lam døde av sult, men råmelkstilførselen var allikevel ikke tilstrekkelig til å forebygge infeksjoner i en del tilfeller. Kopplam og bortadopterte lam er særlig utsatt.

Lammetall
Høyt lammetall disponerer både for dødelighet før fødsel, under fødsel og etter fødsel. Høyt lammetall (3 eller flere lam) er spesielt vanskelig å håndtere for åringsøyer. Spesielt ved paring av påsettlam kan det derfor være aktuelt å velge værer med lav indeks for lammetall. Høyt lammetall disponerer også for sjukdom hos søya som også er en risikofaktor for lammetap i seg selv.

Sjukdom hos søya
Mastitt, ketose, melkefeber, bevegelsesproblemer/halthet, “vom i skinn” og skjedefremfall gir økt risiko for lammetap. Sjukdomsforebygging og utrangering av søyer som har hatt disse sykdommene er viktige tiltak

Blodverdier
Søyer som får dødfødte lam skiller seg fra søyer som bare har levende lam når det gjelder en del fysiologisk forhold (målt ved endringer i blodverdier). Funnene likner de man finner ved svangerskapsforgiftning hos kvinner. Disse endringene er antakeligvis en bakenforliggende forklaring på en del av tilfellene der man ikke finner noen spesifikk årsak til at lammene dør like før eller under fødselen. Nærmere undersøkelser er nødvendig for å forstå hva som skjer hos disse dyra og for å kunne forebygge dette.